Dagbok og dødsmesse

Vond og sterk historie om en tapt kamp mot kreften.

BOK: Selv om historier er aldri så ektefølte og selvopplevde, gjør de ikke nødvendigvis inntrykk som kunstnerisk produkt. Onsdagsfilmene på TVNorge er ofte eksempler på historier fra virkeligheten som framstår som kunstige og kalkulerte. Det er ikke tilfelle med «Tre dagbøker», som består av dagbøkene til Ingmar Bergman, hans avdøde kone Ingrid von Rosen, og deres datter Maria, som først 22 år gammel fikk vite at hun var datter av Ingmar Bergman, som moren senere giftet seg med. Dagbokavsnittene varer fra Ingrids begynnende sykdomstegn i oktober 1994 til hun dør av kreft sju måneder seinere.

Tre stiler

De tre dagbøkene ville neppe fungert uavhengig av hverandre. Litterært sett er Bergmans dagbok den mest vellykkede, med en usvikelig sans for kontraster og punchlines. Han er nesten barokk i sin fortvilelse, og full av selvforakt for at han ikke tar seg skikkelig av den døende Ingrid. Samtidig er han en workaholic som fører nitide notater fra prøvene på teatret. Datteren Maria skriver også godt. Selv om også hun er tynget av sorg, er hun presis og analytisk, og regulerer og balanserer Bergmans vidløftigheter. Hun er sint på Ingmar som viker unna, og på moren som holder følelsene tilbake for å skåne ham, og åpen om sin egen fåfengte søken etter de ordene. Ingrids egen stil er knapp og nøktern. I begynnelsen ramser hun stort sett opp hverdagens gjøremål og kommenterer været. Det er derfor plutselige innskudd som «begynte å gråte» virker sterkt. Oversetteren Jo Ørjasæter har tatt godt vare på de forskjellige skrivestilene, men det er unødvendig å beholde de svenske titlene på filmer og teaterstykker som har velkjente norske navn.

Uredigert

Ifølge forordet er dagbøkene skrevet uten tanke på publisering, og nesten ikke redigert før utgivelsen. Det er trolig sant, særlig fordi første halvdel av boka i perioder er repetitiv og monoton. Men fra den dagen det ikke lenger er håp, kommer et taktskifte i fortellingen, og en kamp for å ta vare på tida som er igjen. Prosessen der Ingrid visner bort er skildret i all sin heslighet, og familiens følelser er forvirrede og forlegne. Det er vondt og sterkt å lese. Men spørsmålet gjenstår: Ville «Tre dagbøker» blitt møtt med slik interesse hvis den ikke hadde handlet om familien til Nordens mest legendariske regissør? Ville det blitt slått hardere ned på gjentagelsene og de løsrevne observasjonene hvis forfatterne ikke hadde tilbudt et voyeuristisk innblikk i det bergmanske privatliv? Det er vanskelig å si, og boka er heller ikke ment å leses som fortellingen om en vilkårlig familie, men denne familien. «Tre dagbøker» oppleves likevel ikke som blottstilling eller føleri, men som en ettertenksom og oppriktig fortelling om ubønnhørlig sykdom. Hvis den blir film, vil den nok ligne mer på «Enskilda samtal» enn onsdagseposene på T VNorge.