Dagdriver Solstad

Dag Solstad har lest inn «16.07.41» i studio. Mens forfatteren driver dank i Berlin, går første episode på P2 i morgen.

- VI SETTER OSS HER INNE

, sier Solstad (62) og viser vei til det runde mahognibordet som står midt i den første av tre stuer i leiligheten i Drammensveien. De høye veggene er kledd med bøker. Meter på meter. Småbord, kommoder og dype vinduskarmer er dekket av enda flere bøker. Solstad forteller at han ofte bare sitter her og glor i veggen. Og tenker på en ny roman.

Men i januar i år ble dagdriveriet avbrutt i tre uker. Da møtte han opp hver dag klokka elleve i studio på Marienlyst for å lese inn sin siste roman. Resultatet kan du høre i radioprogrammet «Verdt å lese» hver søndag morgen i ni uker framover.

- Jeg leste sånn jeg vil det skal leses. Jeg tok det på sparket og øvde ingenting før jeg gikk i studio. Jeg er ingen skuespiller. Min egen stemme er viktig, og det skulle være naturlig. Jeg fant en indre rytme, sier Solstad.

PÅ OPPTAKET VERKEN HOSTER

, harker eller stammer han. Solstad gir sin varme tolkning av en roman som mange mener er selvbiografisk. Den er lest inn med tanke på at den skal utgis i lydbok, men Solstad er usikker på når det blir. Han har er rett og slett et ambivalent forhold til lydbøker.

- Jeg leste en artikkel om at folk hørte på lydbøker mens de lagde mat og liknende. Jeg skriver ikke for at mennesker skal gjøre andre ting mens de lytter til mine romaner. Jeg vil ha mer konsentrasjon, sier Solstad.

Så blir han tankefull og titter på sigaretten som er plassert mellom pekefinger og langfinger.

- Som liten gutt lå jeg ofte på gulvet foran den svære radioen og sugde til meg Olafr Havrevolls opplesning av «Sult» eller verk av Olaf Bull. Han begynner å le.

- Det er jo i grunnen tullete at jeg er negativ til lydbøker. Å lytte til opplesning var min vei inn i litteraturen, sier han.

SOLSTAD HAR SATT STOR PRIS

på de få opplesningene som eksisterer hvor forfattere har satt sin stemme til egne verk. Men mange savner han.

- Jens Bjørneboe leste bare noen dikt. Det er verdifullt å høre ham lese. Jeg ville også lese noe av mitt før det blir for seint, sier Solstad.

- For seint? Er du redd for å dø?

- Synes du jeg er gammel? spør Solstad med smilende øyne, men fortsetter før han får et svar.

- Jeg er ikke skremt av tanken på døden, men jeg er redd for å dø midt i en roman. Jeg er redd for at romanen ikke skal bli ferdig. Det ville være å dø i tredje akt, eller i fjerde som Ibsen ville sagt det.

Det er Solstads arbeid som forfatter som er det essensielle. Han synes det tok forbausende mye tid og energi å lese inn romanen. Han hadde en stilltiende avtale med NRK om at hvis romanen kom til ham under innspillingen, skulle han få fri til å skrive. Ideene kommer når han minst aner det.

- JEG SITTER MYE STILLE

og glor i veggen. Når jeg sitter slik, kommer ideene til meg, men vips faller de bort igjen. Hvis ideene har noen verdi, kommer de tilbake. Når de er der for å bli, skriver jeg dem temmelig direkte ned og retter underveis, sier Solstad.

Noen ganger sitter han i flere år og venter på romanen som svever i lufta. Akkurat som Michelangelo hogg seg innover i marmoren til en skulptur han mente bodde i steinen, jobber Solstad ut fra en tanke om at romanen hans egentlig er ferdigskrevet. Hans oppgave er å lete etter den. Og han leter når han driver dank.

- Det er mitt største privilegium at jeg kan gjøre ingenting i årevis og ikke ha dårlig samvittighet. Det er ikke mange forfattere som kan det.

Solstad svarer på de spørsmålene han vil svare på og ror seg unna tema han ikke vil komme innpå. Han liker å prate om våren i Berlin, sulten etter å reise utlands og horene på grensa mellom Tsjekkia og Tyskland. Han vil verken snakke om sin nye roman, hvilke bøker han leser for tida - «Det er som å røpe en yrkeshemmelighet», - eller løse tråder fra «16.07.41».

ROMANEN SOM HANDLER

om en forfatter ved navn Dag Solstad, med en tittel som sammenfaller med forfatterens fødselsdato, og hvor han skriver om barndommen og forholdet til faren som døde da Solstad var elleve år gammel. I romanen og virkeligheten har forfatteren uttrykt et ønske om å skrive mer om personlige tema. Mange er spente. Men svarene er i tråd med Michelangelo-tesen. Svevende.

- Da jeg skrev forrige roman, trengte personlige temaer seg på. Resultatet ble annerledes enn jeg forventet. Hvis de gjør det igjen, vil jeg skrive mer, men jeg synes tross alt jeg er ferdig med det. Mitt indre er ikke så interessant, sier Dag Solstad.

En stor katt stryker seg langs beina til forfatterend. Katten er elleve år gammel. Det var kona Therese Bjørneboe som tok den med inn i ekteskapet og leiligheten. Hun er ute noen ærend. Reiseforberedelser må gjøres. De blir i Berlin til slutten av sommeren. Bare en liten svipptur til litteraturfestivalen på Lillehammer i mai.

I NESTEN 40 ÅR

har Solstad utgitt romaner, novellesamlinger, skuespill og essay. Bøkene har kommet med to- tre års mellomrom. Siste roman kom i 2002. Det ligger i lufta at han snart skal skrive en til, kanskje i Berlin i vår. Solstad er taus som graven.

Men han røper en annen nyhet, for ikke å si hemmelighet. Til høsten skal han være omviser i Berlin. Han har glemt hva han skal vise, men sier indirekte at interesserte bør lese den siste romanen før ankomst.

«16.07.41» må leses eller høres i radioen, for Solstad er meget usikker på tidspunkt for lanseringen av romanen som lydbok. Han understreker at det viktigste er at opplesning eksisterer etter han er borte.

- Det blir trolig lydbok om fem, ti, tjue år... Kanskje etter min død. Jeg har gitt fra meg stemmen min. Det spørs hvor mye mer jeg tåler nå.

PÅ RADIO: Kl. 0730 hver søndag på NRK P2 i ni uker framover kan du høre Dag Solstad lese fra sin siste roman, 16.07.41
«16.07.41»: I morgen starter en serie i «Verdt å lese» på P2 med Dag Solstads opplesning av hans siste roman. Dagbladet traff ham i leiligheten i Drammensveien. <!--FOTO-->