Dagdriveren som lengter etter en finsk videoekspeditrise

Både godt språk og plattheter i Konupeks første roman på 20 år.

MICHAEL KONUPEK: Kjent for «Böhmerland 600 cc» (1987) og «I sin tid» (1993). Foto: Geir Bølstad
MICHAEL KONUPEK: Kjent for «Böhmerland 600 cc» (1987) og «I sin tid» (1993). Foto: Geir BølstadVis mer

ANMELDELSE: Forfatteren Michael Konupek er tilbake med sin første skjønnlitterære bok siden novellesamlingen «Hittil» i 1997. I boka møter vi Miroslav Klondácek, som eksilerte fra Rutenia, et lite land i det østlige Sentral-Europa (i dag en autonom del av Ukraina), og kom til Moss i 1965.

Nå sitter han på stamkafeen Fiasco i Oslo hvor han dagdriver og fabulerer over fortida, og ikke minst; drømmer om det som skal komme. Den finske videoekspeditrisen Kajsa-Liisa står som en slags muse for fortellingen.

Som en jazzklubb Fortellingens drivkraft er Konupeks originale bilder og sammenstillinger. Eksempelvis heter det: «Aldri har noen av oss bodd så fint som i arresten i Moss. Også ellers virket Norge lovende. Siden vi kom sent på høsten, var det mørkt hele dagen, som i en jazzklubb».

Mange av beskrivelsene er karikerte og humoristiske, og flere av dem ligger tett opp mot det absurdistiske. Et motiv som går som et refreng gjennom boken — i ulike versjoner — er dette: «Mor, hun er død nå, hun døde i fanget mitt i juni 1990, erobret Praha for snart 55 år siden, ridende på en av Den røde armés kameler».

Kafeer og kvinner Den dagbokaktige stilen, det å kretse rundt dagdriverens liv på kafé og hans hang til kvinner fra servicebransjen, samt immigrasjonsmotivet — gjør teksten beslektet med en av de beste stemmene fra 1930-tallets USA, nemlig John Fante og romaner som «Spør støvet» (1939). Likevel lykkes ikke «Rutenia» som roman.

Lenge er det underholdende å lese om de ville historiene fra fortida og den retningsløse nåtitdstilværelsen som fordrives med skrømt og hovedpersonens katalog av kvinnehistorier. Men i sum mangler fortellingen en retning og en indre utvikling.

Ved Skaugum Det er ikke nok med spreke bilder for å holde romanen oppe. Tidvis blir også beskrivelsene i overkant platte: «Jan Henrik kureres etter ekteskapshavariet sitt av en av de tidligere elevene sine, en godt voksen dame med dype utringninger både her og der; hun reparerer ham med økologisk dyrkede grønnsaker ute på landet i Asker, med Skaugum som nærmeste nabo, jeg var på besøk, nylig, ble servert vanvittig god bønnesalat, prompet i to døgn etterpå.»

De stereotype beskrivelsene av kvinners kropper tapper til slutt luften ut av romanen.

Dagdriveren som lengter etter en finsk videoekspeditrise