IKKE LENGER FIKSJON: I etterkant av terrorhandlingene 22. juli har flere krimforfattere snakket om den uhyggelige følelsen av å ha skrevet om deler av dette før.
Foto: Terje Bendiksby / Scanpix
IKKE LENGER FIKSJON: I etterkant av terrorhandlingene 22. juli har flere krimforfattere snakket om den uhyggelige følelsen av å ha skrevet om deler av dette før. Foto: Terje Bendiksby / ScanpixVis mer

Dagen det skjedde på ordentlig

22. juli møtte vi et hat vi bare trodde fantes i fiksjonsverdenen.

Utenlandske lesere har ofte påpekt det paradokset at et fredelig område som Skandinavia har fostret krimforfattere som Jo Nesbø og Stieg Larsson. Det synes som en eksotisk kuriositet at de, som har vokst opp i en slik uskyldsren utpost, kan dikte opp disse morderiske og blodtørstige drapsmenn.

Nå er uskylden brutt, hevdes det, blant annet av Jo Nesbø selv. I en kronikk i New York Times skriver han om hvordan en liten bit av den norske tryggheten er borte for alltid.

Flere forfattere har uttalt at terroraksjonene 22. juli var så grusomme at de aldri ville kunnet forestille seg dem. Like fullt har mange romaner fått en ny dimensjon i det siste. Utenlandske kommentatorer var selvfølgelig raske til å peke på likheter mellom terroristen Anders Behring Breivik og skurkene i Nesbøs krimbøker, spesielt «Rødstrupe», som tar opp høyreekstremisme. Stieg Larssons «Millennium»-bøker er også nevnt. Flere krimforfattere har selv snakket om den uhyggelige følelsen av å ha skrevet om en del av dette før. Blant dem er Jon Michelet, som i boka «Thygesens terrorist» forteller om en ekstrem miljøforkjemper som begår massedrap på ei øy i Oslofjorden.

Referansene går ikke bare til krimbøker. Litteraturprofessor Toril Moi skrev sist fredag i Dagens Næringsliv om hvordan den siktede minner henne om den ensomme og tyranniske keiser Julian i Henrik Ibsens «Keiser og Galileer». Bestselgerlistene viser at vi har lest mange bøker med drapsmenn som minner Breivik. Likevel - da de bomba eksploderte i Regjeringskvartalet, pekte de første antakelsene om gjerningsmenn i helt andre retninger.

Det har versert flere merkelige og mystifiserende kommentarer i internasjonale medier den siste uka, om at det under den polerte skandinaviske overflaten finnes et mørke som best kommer til uttrykk gjennom våre berømte krimromaner.

Jeg tror heller at reaksjonene våre sier noe om hvordan vi leser fiksjon: Som noe som ikke er virkelig, og som ikke kan bli det. Det sterke skillet mellom fiksjon og virkelighet, og fraværet av virkelige møter med ondskapen, er kanskje grunnen til at vi har latt oss sjokkere og underholde så mye av grufulle scener i romanform. Slik vi også har gjort det med film, TV og dataspill. Men av øyevitneskildringer fra Utøya sjokkeres vi på en helt annen måte.

Flere av krimforfatterne ønsker riktignok å sette fingeren på konkrete samfunnsproblemer. At mange har kunnet forestille seg en bestemt type ondskap, har likevel aldri vært ensbetydende med at den finnes. Men nå har vi fått en påminnelse om at den kan gjøre det. Hva denne påminnelsen vil gjøre med kommende nordiske krimromaner, og lesningen av dem, gjenstår å se. Det er nok lenge til noen vil snakke om et nordisk krimparadoks igjen.