LEGGES NED: Gasskraftverket på Mongstad. Foto: NTB Scanpix
LEGGES NED: Gasskraftverket på Mongstad. Foto: NTB ScanpixVis mer

Dagen etter valentines, fikk klimasaken en svindyr gavepakke

Historien om Mongstad-fiaskoen, og hva vi kan lære av den.

Kommentar

Klimabevegelsen jubler over nyheten om at gasskraftverket på Mongstad skal legges ned. Det er likevel ikke riktig å si at klimabevegelsen vant - det var staten og Statoil som tapte. Grundig.

Her er historien om hvordan det skjedde.

Planene om et gasskraftverket på Mongstad ble klekket ut før Jens Stoltenberg ble statsminister i 2005, men det var han som skulle gjøre saken udødelig med de de berømte ordene i nyttårstalen i 2007:

«Dette er et stort prosjekt for landet.

Dette er vår månelanding.»

Statoil var ivrige etter å bygge gasskraftverk på Mongstad. Regjeringen Stoltenberg hadde imidlertid lagt inn som forutsetning i regjeringsplattformen til Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at det ikke kunne bygges gasskraftverk i Norge uten CO2-rensing. Gasskraftproduksjon i vannkraftnasjonen Norge har vært en rød klut i ansiktet på klimabevegelsen. Stoltenberg lot seg likevel overbevise av Statoils gasskraftprosjekt, sukret med utsikten til å utvikle en renseteknologi som kunne brukes i kraftverk over hele verden. En klimarevolusjon!

Da Statoil skulle anslå kostnadene, presenterte de ifølge Jens Stoltenbergs selvbiografi en anslag på fire milliarder kroner for rensingen av anlegget. Pilotanlegget som skulle forske fram renseteknologien skulle koste én milliard.

Statoil fikk klarsignal til å sette i gang med byggingen av kraftverket sitt, med staten som lydig og raus garantist for finansieringen av renseprosjektet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kravet om rensing fra første dag viste seg raskt å være urealistisk. Anlegget skulle dermed bygges, og teknologien utvikles parallelt. Gasskraftverket skulle åpnes i 2010, og rensingen skulle etter planen starte opp i 2014. Særlig SV måtte svelge kameler, og Mongstad-saken ble etterhvert et politisk mareritt for hele regjeringen.

Det første som sprakk var kostnadsrammen. I 2009 kom Statoil med et ny prognose for hva rensingen ville koste. Regningen var økt fra fire milliarder til 25 milliarder kroner.

Å bygge et renseanlegg til denne prisen ville være helt meningsløst. Ingen ville blitt fristet til å gjenta øvelsen i andre kraftverk, noe annet sted i verden. Det var som om den norske stat skulle utviklet en Tesla - til en utsalgspris på 15 millioner kroner.

Dermed sprakk også tidsrammen. Fullskala rensing måtte utsettes med to år, i håp om at teknologien i mellomtida ville gjøre prosjektet billigere.

Rett etter at de rødgrønne tapte valget i 2013, slapp Riksrevisjonen en rapport som viste at også pilotanlegget var blitt langt dyrere enn antatt. Fra et anslag på én milliard, endte kostnaden på fem milliarder.

Statoil fikk gasskraftverket sitt, men det har stusslig nok bare gått for halv maskin siden det åpnet i 2010. Nå stenges det ned fordi det ikke er lønnsomt i det hele tatt. Økt fornybar kraftproduksjon har sendt prisene ned.

Prosjektet har altså ikke bare vært en fiasko for staten, det har vært en fiasko for Statoil også. Det verste er likevel det totalt urealistiske kostnadsbildet Statoil presenterte for å lokke staten inn i dette eventyret. Det er så grovt at det setter bransjen i vanry, og er nok forklaringen på at klimaforkjemperne jubler over nedleggelsen. Kuttene i klimautslipp på 200 000 - 300 000 tonn CO2 årlig - like mye som fra 140 000 biler - er en ting. Noe helt annet er det at Statoils manglende evne til å planlegge prosjektene sine. Det er som en gavepakke til klimabevegelsen, fordi det er et forvarsel om risikoen ved investeringer i ny letevirksomhet på norsk sokkel. På samme måte som gasskraften fra Mongstad raskt ble utkonkurrert av fornybar energi, kan oljen være konkurrert ned i pris når den kommer på markedet fra 2030.

Den risikoen trenger likevel ikke bekymre oljeselskapene så mye som den burde. På samme måte som med Mongstad stiller nemlig staten raust opp med gunstige skattevilkår som gjør at skattebetalerne i praksis tar 78 prosent av regninga for investeringene. Da er det ingen grunn til å være pessimist. Derfor velger oljeselskaper heller å bore letebrønner i Norge enn i Mexicogulfen. Der er det dyrt å bore tørre brønner.

Mongstad-historien bidrar likevel med noe positivt. Det er etablert et teknologisenter for fangst og lagring av CO2, som fortsatt vil være i drift etter at gasskraftverket legges ned.

Det andre positive er at havariet rundt det feilslåtte gasskraftverket sprøyter sårt tiltrengt negativ informasjon inn i en forunderlig optimistisk norsk oljepolitikk. Med blikket stivt festet på «i beste fall»-vurderinger, blir forsøk på nyanseringer og spørsmålstegn ved framtidig lønnsomhet avfeid.

Det er lite som tyder på at de store partiene på Stortinget vil høre på protestene. Oljeletingen vil trolig fortsatt få kraftig offentlig stimulans. Hvis framtida blir like skuffende som den ble for Statoil på Mongstad, blir regningen for staten forferdelig dyr.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook