Dagene er gjennomsiktige

Les utdrag.

Broren min har blå øyne. De ligner ikke på mine. De ligner ikke på noen øyne. Han ser rett framfor seg. Han tenker på noe. Jeg forsøker å gjette hva han tenker på, jeg sier det høyt. Hører du, sier jeg, jeg tror du tenker på firfisler. Men broren min smiler ikke, han nikker ikke, han legger hodet litt på skakke. Kanskje han tenker på firfisler, men han sier ingenting. Han fortsetter å se rett framfor seg. Noen ganger er broren min bare sånn. Broren min kan smile, han kan le. Han kan gjette hva jeg tenker på, men han gjetter ikke riktig.

Noen ganger blir det stille rundt kjøkkenbordet. Noen ganger er det bare jeg som snakker, høyt og bråkete, med gaffelen og kniven skraper jeg i tallerkenen. Det er når mamma og pappa sitter og ser alvorlig på hverandre, de spiser en munnfull og ser alvorlig på hverandre. Broren min gjør ingenting. Han gjør ingenting. Han bare sitter der og ser rett framfor seg. Da blir det stille rundt bordet. Da er det bare jeg som snakker. Han gjør ingenting. Han bare sitter der og maten hans blir kald. Potetene skrumper og fisken blir blek. Han sier ingenting! Han gjør ingenting! Jeg snakker og snakker. Til slutt skriker jeg. Men det er ingen som hører. Mamma og pappa sender hverandre de alvorlige blikkene som jeg vet at de vil jeg ikke skal bry meg om. Det har ikke noe med deg å gjøre, sier blikkene til meg. Men alt har noe med meg å gjøre. Jeg sier alt har noe å gjøre med meg, men de hører det ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En dag dør broren min. Det er en ulykke. Han faller ned i den gamle brønnen og det er ingen som ser det. Det er ingen som hører det. Det er ingen som ser at den lille kroppen hans forsvinner i det svarte hullet. Det er ingen av oss som ser det, verken mamma, pappa eller jeg for vi er ikke der. Det er bare bestemor og bestefar som er der. Og de er ikke der de heller. De sitter på hytteverandaen og kan ikke se brønnen fra der de sitter. De ser ikke at broren min har gått bort til den gamle brønnen med morkent lokk. De tror han kan passe seg selv en stund, at han kan leke litt alene mens de døser på verandaen. Men han kan ikke passe seg selv, han er så liten. Hører dere det, bestemor og bestefar? Han er for liten til å passe seg selv! Men de hører det ikke. De er litt tunghørte begge to, de kan ikke noe for det.

Bestefar står der med broren min i armene når vi andre kommer ned til hytta, mamma og pappa og jeg. Vi kommer gående, vi er i godt humør, så fint det skal bli å være på hytta en liten stund. Jeg gleder meg til å bade. Jeg har blå badedrakt. Pappa plystrer og mamma snur seg mot ham og flirer. Hun syns han plystrer forferdelig, men hun holder det ut. Jeg går først. Pappa sier jeg må se godt etter på stien om det ligger orm der. Han har ikke sagt hva jeg skal gjøre hvis det ligger en orm på stien. Kanskje pappa må drepe den med en stein, tenker jeg og syns liksom at hver eneste pinne ligner littegrann på en orm, kanskje det er en orm. På lang avstand er det ikke godt å se. Og så ser vi hytta, vi ser den mellom de høye trærne og den grønne lyngen. Vi ser en liten flik av det mørke vannet med den røde prammen. Vi ser teppene som henger til lufting ute på verandaen. Og så ser vi bestefar.

Vi ser bestefar. Men det er ikke bestefar. Det er ikke noen som står der, jeg går bare rett forbi. Kan jeg bade nå, roper jeg til pappa. Det er ingen som svarer. Hvor er badedrakta mi mamma, roper jeg. Det er ingen som svarer. Firfislegutt hvor er du, roper jeg. Det er ingen som svarer.

Det er ingen som svarer. Det finnes ikke en lyd i hele verden utenom min stemme som roper. Og stemmen blir sånn hul som den alltid blir når man roper ute ved hytta. Det er fjellene og vannet som gjør at det blir sånn, sa pappa en gang jeg spurte. Fjellene og vannet. Fjellene. Vannet. Den røde prammen. Jeg vil ro, roper jeg. Jeg vil ha vafler, jeg vil ha saft, jeg er sulten, roper jeg. Hvor er badedrakta mi, roper jeg. Jeg roper og skriker. Jeg skriker og skriker. Men det er bare fjellene og vannet som hører. Det er ingen som svarer.