KRIGSRETORIKK: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan sparer ikke på konfettien når han omtaler andre land og folk i Europa. Foto: AFP / NTB Scanpix
KRIGSRETORIKK: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan sparer ikke på konfettien når han omtaler andre land og folk i Europa. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Dagens diplomati er store ord som flyr forbi

Inflasjon i krigsretorikk.

Kommentar

«En leder må være en skrekk for de få som er onde, for å beskytte livet og velværet til de mange som er gode.» Dette er den politiske filosofien som Filippinenes president Rodrigo Duterte bekjenner seg til.

I Dutertes politiske retorikk inngår saftige karakteristikker av navngitte personer. Både tidligere president Obama, pave Frans og USA ambassadør til Manila er omtalt som «horeunger», sistnevnte også utskjelt som homo. Når EU oppfordrer asiatiske land til å droppe dødsstraff, tar Duterte til motmæle: «Dere er alle idioter. Jeg vil henge dere med glede.» Problemet med paddene som hopper ut av Dutertes munn, er at han realiserer truslene på hjemmebane. Når han sier «drep dem alle» om lokale langere, så skjer det. Han har det mer enn i kjeften.

Krigsretorikk er som viltvoksende ugress. Man bør luke før det tar overhånd. Derfor er det forståelig at man må dempe Tyrkias president Tayyip Recep Erdogan når han sier at nederlendere er «nazi-levninger og fascister» og at Tyskland bruker «nazimetoder» når de begrenser tilreisende tyrkiske politikeres adgang til å drive Erdogan-valgkamp. Og når en Erdogan-vennlig tabloid manipulerer et Angela Merkel-foto slik at hun framstår med naziuniform og bart, samt omtaler henne som «fru Hitler» og «stygg tante», handler det om å snakke med litt for store bokstaver.

Selv Donald Trump bruker bare Caps Lock når han tvitrer om domstoler som torpederer hans innreiseforbud. Det finnes andre og mer effektive måter å bruke store ord på. De kan hentes fra Koranen, for eksempel, slik Saddam Hussein gjorde under den første Golfkrigen som han kalte «alle krigers mor». Der lovet han at amerikanerne skulle «svømme i sitt eget blod». Eller kraftuttrykkene kan hentes fra bibelen, slik president Abraham Lincoln gjorde for å hisse opp sine soldater. Winston Churchill brukte mest Shakespeare i sin verbale våpenkiste.

I Kina henter man retorikken fra dyreriket. Der kaller kommunist-retorikerne fredsprisvinneren Dalai Lama for «ulv i munkeklær» eller «monster med menneskeansikt og dyrehjerte». Det kulturrevolusjonens begreper «slangedemon og oksedjevel» mangler av realisme, tas igjen i skrekkeffekt.

I Margaret Atwoods nye roman «Hekseyngel» lar hun en teaterinstruktør sette opp Shakespeares «Stormen» i et fengsel. For å hindre de innsatte skuespillerne i å slenge rundt seg med velbrukte banneord på f ..., ber han dem saumfare Shakespeare-stykket etter alternative kraftuttrykk. «Gid like giftig dugg som den min mor strøk med en ravnefjær fra råtten sump falt ned på dere to!» inngir kanskje ikke skrekk. Men hvis motstanderen ler seg i hjel, gjør det jo samme nytten.