Oslo  20140108.
Kulturminister Thorild Widvey i  Stortingets spørretime onsdag. 

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Oslo 20140108. Kulturminister Thorild Widvey i Stortingets spørretime onsdag. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Dagens dødssynd

Det er mye hybris for tiden.

Kommentar

Vi lærer aldri.

Alle begrepene, alle advarslene noen kunne ha bruk for, har ligget klar siden antikken. «Hybris» er et konsept fra det gamle Athen, og ble brukt både for å betegne ydmykende voldsbruk, og dét å ville sette seg utover sine grenser som menneske. Aristoteles skrev om den hybris som tar bolig i de rike og de unge fordi «de tror de er bedre» enn andre.

I kristendommen har «hovmot» vært en av dødssyndene, som i Dantes «Guddommelige komedie» beskrives som å ha så høy aktelse for seg selv at en forakter andre, og glemmer at mennesker har samme opphav.

Hos Dante må slike streve i Skjærsilden, der de bærer rundt på tunge kampesteiner. Den skjebnen ser ikke ut til å skremme forskjellige aktører i norsk samfunnsliv, som kanskje tenker de har trent sine sjelelige biceps nok til å ta sånt på strak arm.

For det har vært mye av det i det siste; mye dårlig rolleforståelse; mange samfunnstopper som har opptrådt som formyndere overfor noen som ikke er barna deres, eller som kravstore barn i møte med noen som på ingen måte er foreldre, men velgere og mandatgivere. Da er det spøkelsene av Aristoteles og Dante som hvisler forbi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oslo 20140108. NHO konferansen 2014 "Læringslivet".  Statsminister Erna Solberg tilstede.  Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
Oslo 20140108. NHO konferansen 2014 "Læringslivet". Statsminister Erna Solberg tilstede. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet Vis mer

Den hvislingen anes når ledelsen i den nedkuttsrammede bokhandlerkjeden Norli Libris gir de ansatte munnkurv, med beskjed om at enhver «uautorisert uttalelse» til pressen vil betraktes som «illojal». Den merkes når statsministeren i debatten om reservasjonsretten sier om meningsmotstandere i eget parti at «å tenke gjennom det vi foreslår, kan kreve litt tid».

Den suser i ørene når kulturministeren ringer en museumsstyreleder for å hindre representanter for kulturlivet i å gjøre det representantor for kulturlivet gjør, nemlig å ytre seg fritt. Den hyler i pipene når Gerhard Heiberg ber nordmenn fremstå litt mindre arrogante når de reagerer på å bli straffet for fire sorte sørgebind rundt stakende langrennsarmer.

Det skumle med arroganse er at den sniker seg umerkelig inn. Overgangen fra å glede seg over medgang til å tenke at det skulle bare mangle, å ha respekt for en posisjon til å føle at den kan brukes som prekestol, er lang og slak. Og hovmot står ikke for fall, ikke alltid. Det trenger en anledning for å bli synlig. Ofte merker du ikke at det har festet grepet før du sier eller gjør noe som for deg er en selvfølge, og verden ser på deg som om du har gått fra vettet.

I et land som er rikt, som tilbyr stor grad av personlig frihet, er det lett å tenke at det jeg har oppnådd, har jeg oppnådd selv, gjennom det jeg har skjønt og sett og gjort. Og det er jo ikke usant. Men så er det alle disse båndene til andre, til de som har valgt meg, ansatt meg, jobbet for meg. Alt dette kan tas vekk igjen; stemmen, jobben, tilliten.

Den bevisstheten burde ruske forsiktig i skulderen til den dyden som ifølge tradisjonen er hovmodets motsetningt: Ydmykhet.

Beijing, 20080617: IOC-medlem Gerhard Heiberg i OL-byen Beijing.

Foto: Tormod Brenna/Dagbladet
Beijing, 20080617: IOC-medlem Gerhard Heiberg i OL-byen Beijing. Foto: Tormod Brenna/Dagbladet Vis mer