NY VIRKELIGHET: Vi er inne i en migrasjonspolitisk brytningstid, i møtet med en ny virkelighet, skriver Masud Gharahkhani, Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsperson. Foto: Nina Hansen
NY VIRKELIGHET: Vi er inne i en migrasjonspolitisk brytningstid, i møtet med en ny virkelighet, skriver Masud Gharahkhani, Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsperson. Foto: Nina HansenVis mer

Innvandringspolitikk:

Dagens skeive ressursbruk er ikke rettferdig

Vi er inne i en migrasjonspolitisk brytningstid, i møtet med en ny virkelighet.

Meninger

Personer med hjertet på riktig sted, lang erfaring og store kunnskaper, konkluderer ulikt i diskusjonen om norsk asyl- og innvandringspolitikk.

Jeg kunne ha nevnt mange i denne kategorien som deler min tilnærming. Samtidig har jeg dyp respekt for at Flyktninghjelpens Pål Nesse og andre er uenige i deler av min kronikk i Dagbladet 14. april. Argumentets kraft må uansett gjelde, og ingen har foreløpig gått inn på mine hovedpoenger.

Jeg pekte på at UNICEF Norge gir skolegang og framtidshåp for 500 000 barn i flyktningleirer med pengene fra fjorårets TV-aksjon.

I kontrast gikk penger fra bistandsbudsjettet tilsvarende 27 slike TV-aksjoner, til behandling av migranter på norsk jord i 2016.

Jeg kunne ha lagt til at Sverige på et tidspunkt brukte mer penger på egne asylinnvandrere enn UNHCR brukte på alle verdens flyktninger.

Jeg er selvsagt enig i at advokater bare gjør jobben sin, og mange mer enn det. Det er ikke rettssikkerhetsgarantiene jeg problematiserer, men den skeive ressursbruken. Mitt hovedpoeng står fast: Dette er ikke rettferdig.

Dagens praksis legges til grunn for argumentasjonen. Det etterlates samtidig et inntrykk av at den vestlige verden har et etablert, felles og nærmest velfungerende asylsystem i dag.

Men det er ikke tilfelle. Vi er inne i en migrasjonspolitisk brytningstid, i møtet med en ny virkelighet.

Det har knaket lenge. Vestlige, demokratiske land har lenge praktisert konvensjonene vidt forskjellig – fra Sverige før 2015-krisen til Australia, et motsatt ytterpunkt.

Før et nytt, bærekraftig system kommer på plass, går debattene i hvert enkelt land. Noe som også er naturlig, all den tid innvandring er en uomgjengelig del av nasjonal politikk.

Ingen demokratiske land kan operere med en internasjonal, juridisk konstant, og en nasjonal politisk variabel, uavhengig av effektene på budsjetter, befolkningssammensetning og integreringsmuligheter. Slik fungerer ikke verden, slik fungerer ikke menneskene.

Enkelte har et viktig poeng når man peker på at hjelp i nabolandene ikke nødvendigvis bremser migrantstrømmene til vestlige land. Men det har jeg heller aldri hevdet.

Hjelp i nabolandene handler nettopp om hjelp. Til å lindre nød, gi utdanning og håp, der det store flertallet av verdens flyktninger er.