Dagfinn Lyngbø

Dagfinn Lyngbø er hakket mer jordnær enn Kevin Costner: Han danser med katter. Drømmen er at Gustava og Rabalder skal komme dansende inn i stua av seg selv når sjefen setter på stereoanlegget. - Og jeg gir meg ikke før jeg greier det, gliser han.

Komiker og programleder Dagfinn Lyngbø har et årelangt forhold til agurken. Som guttunge hjemme i gartneriet på Askøy plukket han meter på meter av den lange grønne. Etter å ha fullført ettårig gartnerutdanning la han opp, men i år har han funnet tilbake til røttene. Sommerjobben består i å høste agurker på TV2.

- Agurker er ålreite grønnsaker. Særlig på leverpostei; både sylteagurk og vanlig. Sylteagurk er dessuten et must i hjemmelaget potetsalat, sier Dagfinn Lyngbø dypt alvorlig.

FORRIGE UKE DEBUTERTE

26-åringen som slipsbehengt nyhetsoppleser i TV2s storsatsing på sommerens heteste grønnsak. Med alvorlig nyhetsoppleser-mine og trykk på de rette stavelsene presenterer han hver tirsdag agurknytt fra fjern og nær. Sanne og falske.

- Ingolf Håkon Teigene mente at jeg kunne få jobb i Dagsrevyen dersom jeg ville. Det var jo litt gøy, sier komikeren.

Aviskritikkene etter debuten var ikke fullt så gøy. «Stort sett vann,» skrev Dagbladets tv-anmelder. Som agurken altså. «Tafatt og poengløst,» mente Aftenposten.

- Jeg leste det, sier Dagfinn Lyngbø.

Han dør ikke av den grunn.

- Når det gjelder tv-programmer, tror jeg folk gjør seg opp egne meninger uavhengig av avisene. Kritikkene betyr mer for et show. Selv synes jeg programmet ble helt greit. I forhold til mange underholdningsprogrammer om sommeren, holder «Agurknytt» høy standard.

Dagfinn Lyngbø har vært på tv før. Først som stand-uper i NRK for tre år siden, deretter som moromann i «Minitimen» med Mini Jakobsen. Til høsten kommer han dessuten tilbake med «Lyckliga gatan» på TV2, en humorserie i fire deler.

- På en måte er det lettere å lese nyheter på tv enn å være morsom. Jeg har en klarere rolle. Dessuten går stand-up sjelden gjennom tv-ruta, innrømmer han.

Ukene før innspilling av Agurknytt så Dagfinn Lyngbø mer nyheter enn han har gjort noensinne. Hvor mye han fikk med seg av nyhetene, skal være usagt, men ikke et ansiktsuttrykk eller skuldertrekk gikk komikeren hus forbi.

- Jeg lærte noen triks. Særlig av Pål T. Jørgensen, han er veldig på hogget. Og Davy Wathne. Det må være litt rart for dem å bli parodiert like før de går på lufta, humrer han.

Dagfinn Lyngbø var ferdig med programmet allerede før det begynte. I dag ruller agurkene av seg selv, og fra neste uke får neppe programlederen sett en eneste tv-agurk. Da setter han seg nemlig i turnébussen sammen med tre andre standupkomikere, kjører om kapp med en buss med fire til, og inntar Sørlandet med forestillingen «Oppstemt og nedkjølt».

DAGFINN LYNGBØ BOR MIDT

i Bygdøy Allé, snakker kav bergenser så fort som bare bergensere kan, er oppvokst på gård og gartneri og kompenserer vilt ved å spise marinerte oliven for harde livet.

- Jeg trener. Peanøtter er passé, har jeg skjønt, nå er det oliven som gjelder for oss unge urbane. Skjønt, det nyeste skal være marinert hvitløk, har jeg hørt.

Dagfinn rynker på nesa, og avslår høflig tilbudet om ei skål med hvitløk. Kaffe og Cola får holde.

- Det er nesten pinlig, men jeg drikker aldri øl eller vin til maten. Cola eller vann. Av og til hender det jeg tar et glass vin til for ikke å se teit ut.

Etter maten kan han tylle i seg det meste. Men måltidet er hellig.

- Jeg er glad i å lage mat. Og jeg prøver å spise potet hver dag. Kokt. Det jeg er mest stolt av, er å ha laget kumle fra grunnen av. Det som er, er at når gutter lager mat til jenter, får vi så utrolig mye skryt. Uansett, liksom. Det er sjelden ei jente får sånn skryt når hun lager mat. Så jeg lager ofte mat til samboerne mine.

Samboerne er to bergensjenter og to skogskatter. Førstnevnte kategori har makta over fjernkontrollen, sistnevnte over dansingen. Begge er flittig brukt i Dagfinns tekster.

- Jeg er vokst opp med masse katter. Og kuer, høns og kalkuner. Drømmen er en hund, men i dag blir det for mye arbeid i og med at jeg reiser så mye. Men kattene tillegger jeg mye. Når de er på kjøkkenet og jeg spiller musikk i stua, ser jeg alltid for meg at de skal komme dansende ut. Eller at de plutselig begynner å slå takten med labben når de ligger i sofaen, sier Dagfinn entusiastisk.

Merkelig nok ser ikke nabobordet ut til å legge merke til den overkroppsdansende komikeren med caps.

- Jeg prøver å danse med dem også, men det går ikke så bra. Derfor tenkte jeg å sende den ene på dansekurs. Jeg gir meg ikke før jeg greier det, sier han innbitt.

I BUNN OG GRUNN ER

Dagfinn Lyngbø en landsens gutt. En helt normal en, og mindre morsom enn man kunne frykte fra en standupkomiker.

- Privat kan jeg være veldig seriøs, og av og til kan det bli slitsomt å skulle være morsom hele tida. Jeg kan godt være det hvis jeg er sammen med folk jeg kjenner, men hvis jeg er på fest med masse fremmede, er jeg ikke den som forteller vitser. Ofte hender det at folk kommer bort og forventer at jeg skal være morsom, da kan de si sånt som «hø, hø, si noe morsomt, da». Som regel har de så høye forventninger at det holder å svare «hø, hø, ja». Det vanskelige er å skulle stå på scenen hvis jeg er deppa. Der kan du vise deg kul og stilig, men ikke trist eller forbanna.

At Dagfinn Lyngbø ble komiker, var egentlig en tilfeldighet. Først skulle han bli gartner som far, så skulle han bli trommis. Deretter ble han oppslukt av journalistikken og lokalavisa.

- JEG SOLGTE TROMMESETTET

for å kjøpe fotoapparat, jeg fikk nemlig dilla på fotografering ei stund. Men det gikk over. I dag har jeg et nedstøvet kamera og ingen trommer, sukker Lyngbø.

Det komiske talentet ble oppdaget i russerevyen. Like etter ble han headhuntet til Nansen Komibar i Bergen, og er sannsynligvis den eneste komikeren som har hatt fast jobb i Forsvaret. Humoren har han arvet fra faren og farfaren, mens moren ga ham musikken inn med morsmelka. Så ivrig var han i korpstjenesten, at mamma lenge var hellig overbevist om at guttungen skulle bli musiker. Så ble han komiker, da.

- På tiårsjubileet for ungdomsskolen kom alle bort og sa «det måtte bli noe sånt av deg, Dagfinn». Det skjønte jeg ikke, for jeg var aldri spesielt morsom på skolen. Mens lærerinna mi sa hun syntes det var rart at jeg ble komiker og havnet på scenen, jeg som ikke likte å lese høyt engang. Jeg tror ikke det var fordi jeg var sjenert, det var mer at jeg skulle være tøff. Og tøffe gutter leser ikke høyt i timen.

Programleder: Fredrik Skavlan. Og Claus Wiese. Dessuten synes jeg Silje Stang har gjort en god figur.Litteratur: Nå holder jeg på med Brett Easton Ellis' siste, «Glamorama». Ellers er Nick Hornby den store favoritten. Jeg leser også en del krim, helst Minette Walters. Jeg fikk lesedilla for noen år siden, og det er jeg glad for i dag.Musikk: Der er jeg nesten altetende. Presidents of the United States of America er kanskje det bandet som står oftest i cd-spilleren. Dessuten har jeg dilla på norske Getaway People.Film: Jeg ser masse film, mest på video, og er ganske altetende. Jeg er glad i dansk film, «Festen» var fantastisk. Den kom som et sjokk. «De mistenkte» er også en av favorittene. Og trilogien «Rød», «Hvit» og «Blå».Mat og drikke: Hjemmelaget potetsalat! Og grillmat. Eller selvfisket fisk - det skal være litt primitivt. Så trener jeg på å spise oliven for å være urban. Til maten dikker jeg alltid cola eller vann. Etterpå kan jeg drikke øl eller vin.Beste tv-minne: Det må være det første jeg gjorde på tv, i et NRK-program fra 1996 som het «Nettopp stått opp». Etter det møtte jeg et gammelt ektepar fra Bodø på Fornebu, som kom bort og sa «der er han artige fra tv». Slikt er gøy.Verste tv-minne: Minitimen! Alle sju programmene. Jeg skulle gjøre standup, men det var problemer med å få publikum til studio, så vi endte opp med barnehager og eldresentre. Det funket ikke .Aktuell med: «Agurknytt» hver tirsdag på TV2.