Dagligdags klassiker

Bovarisme heter det, når avstanden mellom drøm og virkelighet blir for stor. Klassikeren «Madame Bovary» kommer i tiende utgave på norsk, nyoversatt og usensurert etter originalteksten.

Dame med urolig hjerte

En bortglemt provins, en utro hustru, en godtroende landsens lege, ubetalte regninger - kan det bli bok av det dagligdagse? Ja. Kan det bli en roman, et kapittel i litteraturhistorien? Ja.

I hendene på Gustave Flaubert kunne historien om Emma Bovary bli et klassisk kunstverk. Men hvilken historie var det?

- Nå har jeg det

Det er velkjent at Flaubert hadde forkastet sitt manuskript til Den store gjennombruddsromanen; det var en lærd visjon om den hellige Antonius' hallusinatoriske fristelser i ørkenen. Vennene rådet ham i stedet til å skrive en kjedelig fortelling om et kjedelig emne. Rådvill la Flaubert ut på en lang reise. I Egypt utbrøt han: «Nå har jeg det, jeg vil skrive om Delmare og hans kone.»

Det var en historie fra dikterens egne hjemtrakter, en historie om den stakkars landsbylegen Delmare og hans nevrotiske hustru som hadde tatt livet av seg. En nokså ynkelig historie, i hvert fall ingen visjon. En historie om ingenting, sa Flaubert.

- Brukte munn

Nokså motvillig, men med alle sanser skjerpet gikk han løs på oppgaven med naturvitenskapelige metoder. Han finsiktet bokstavene, filte og pusset på ordene. Han sto ute i hagen og framsa setningene sine med stentorrøst for å kontrollere klangen, han ville høre om taktslagene i tekstinnholdet var riktig.

- Jeg brukte munn på ordene for å kjenne etter om de kunne bære, sa Flaubert. Det kostet fem års uavlatelig slit. Den berømte scenen med dyreskuet i Yonville ble skrevet om sju ganger.

Slik skulle han registrere livets pulsslag. Med kjølig presisjon beskriver han arsenikkens giftvirkning i fru Emma Bovarys organisme («Hun følte en isnende kulde som steg fra bena opp mot hjertet») og fasongen på ektemannens nattlue.

- Fant ingenting

Det ble virkelig en roman om ingenting, eller rettere sagt et mesterverk om tomhet. I perfid prosa heter det om Charles Bovary på siste side, om obduksjonen, da alt, alt er over: «De åpnet ham» og «fant ingenting».

Det er ikke vanskelig å lese «Madam Bovary». Flaubert lar strømmen av begivenheter stige og synke som dønninger ute på havet, med voldsomme stormer iblant. Men de ytre begivenhetene er enkle.

«Emma Bovary har forlest seg på romaner og møblert sin fantasiverden med fiksjoner,» skriver Juliette Frølich i etterordet til den nye oversettelsen ved Birger Huse. Ja, forlest på fiksjoner: Emma er en pen, oppvakt landsens jente som drømmer om elskov og eksotiske omgivelser, men hun gifter seg med den middelmådige provinslegen Charles Bovary og blir boende i en liten landsby med apotek.

Lykken er alltid et annet sted. Emma søker kjærligheten hos Léon, en ung student som snart flytter til Paris. Og uroen ulmet i hjertet... Emma møter godseieren Radolpe. Hun opplever og gjennomlever en glødende erotisk lidenskap. Men det er ikke nok, Emma vil bort fra landsbyen, bort fra hverdagen, inn i ekstasen med sin elsker. Men den kyniske Radolpe tar til såkalt fornuft, og avslutter forholdet. Nå blir Emma Bovary syk. Ektemannen våker ved senga hennes i førti dager og førti netter, men når krisen er over, innleder hun et nytt forhold til Léon.

Flykter

Likevel, utroskapen blir snart like trettende og utilfredsstillende som ekteskapet.

Emma flykter til tingenes magi, hun kjøper skjønnhet og lykke for lånte penger. Hun vikles inn i et nett av løgner og gjeldsbrev. Når rettstjeneren står i døra, når alle utveier er stengt, stjeler hun gift fra apoteket og tar sitt liv.

Elegant banal

Såpe, altså. Men forfatteren behandler denne banale beretningen så elegant at vi alle virvles med i begivenhetene. Som lesere forføres vi til å tro at Flaubert beretter om Sjel og Hjerte og Smerte.

Men så skjønner du etter hvert at her finnes ingen helter, ingen patos, ingen romantikk. Følelseslivet er forflatet til tomhet og talemåter.

Oversetteren Birger Huse bekrefter at arbeidet med Bovary ble en besettende fordypning i språk. Da var det nyttig å følge dikterens egen kamp med ordene.

Ingenting tilfeldig

- I samtidige brev, sier Huse, - kunne jeg for eksempel lese at Flaubert nå hadde arbeidet i to måneder med de siste tekstsidene, det gjensto bare å få ordet sarasenerhoder (en spesiell brødsort med hentydning til middelalderens benevnelse på muslimer) på plass... Som oversetter får du et imponerende inntrykk av hvordan dikteren planmessig arbeider seg gjennom stoffet, konsentrert i alle uttrykk, ikke ett ord skal være tilfeldig eller overflødig, alt skal stemme...

Med dette instrumentet skraper Flaubert på overflaten, han stikker og skjærer i sin egen samtid og blottlegger blendverket, dumheten, snakket. En detalj som hr. Bovarys broderte tøffel står som besteborgerlighetens litterære fotavtrykk. Bare det. Og så alt det andre!