Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dagligliv i Tiggerstaden

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Du ha'kke no' småpenger, vel...», mumlet den første, mens den andre, 50 meter lenger nede i gata var støere til beins og mer presis i spørsmålsstillingen: «Har du to kroner?» Den tredje, fire kvartaler bortenfor, var pen i tøyet og tilnærmet velstelt i sin mer pedagogiske tilnærming: «Unnskyld, men du skjønner det at jeg er narkoman, jeg, og trenger penger til rene sprøyter. Kunne du hjelpe meg med en tier?» Han var også den eneste som ble sint da forespørselen ble avslått, skillingsviseinderligheten fordampet og han begynte å melde i småtruende ordelag.

Det skjedde og det skjer i Oslo, hver eneste dag.

  • Hva i oss er det som stilles på prøve i det daglige møtet med tiggere? Vår sosiale samvittighet? Vårt sanne jeg? Vår vurderingsevne?

Fra Bibelen og framover i litteraturhistorien er den fattige tigger blitt framstilt som en som har krav på vår medlidenhet og våre vekslepenger, en egentlig nobel karakter som av en ondsinnet skjebne er blitt forvist til et liv i skyggenes dal. Den mytologiske tigger er det skjebnerammede medmennesket som like gjerne kunne ha vært oss selv.

Hva så med Oslo-fortauenes tiggere anno 1999?

  • Her oppstår konflikten. Mot tiggeridealet stiger fornuftens argumenter: Ingen skal behøve å tigge i Norge, vi har et velferdssystem som skal forhindre det. Å gi penger til en tigger er å forlenge hans lidelser. Nei, tigger, jeg betaler min skatt for at du skal få hjelp. Nei, tigger, du får ikke en tier, jeg ga nettopp hundre til noen som virkelig trenger det. Få deg en jobb, tigger, jeg gidder ikke betale deg for å drive dank. Nei, tigger, jeg har bare kort, dessuten er dette Oslo og ikke Calcutta, du er ikke paria og jeg er ikke Mor Teresa...nei, nei, nei - våre argumenter er mange, og de går alle i én retning.
  • I Paris, midt i det fasjonable St. Germain du Pres, finnes en tigger og hans hund som er de rike og vellykkedes favoritter. Selv aksepterer tiggeren ikke penger av hvem som helst, og han inntar sin daglige lunsj til fast tid. Denne livskunstner-imagen er en grell kontrast til den gjengse tigger-tristesse som nesten alltid ellers følger faget, i Paris som i Oslo, og som vi nå daglig konfronteres med uten helt å få taket på verken den eller oss selv.