Dagsrevyens død

Democracy Now er et timelangt nyhetsprogram som ble startet opp i 1996, og som i dag kringkastes fra mandag til fredag i radio- og tv-format fra deres base i New York. Denne uken vil programmet for første gang kringkastes fra blant annet Stockholm og andre europeiske byer. Grunnen er at programmets nyhetsanker, Amy Goodman, som første nyhetsanker noensinne, tildeles det som kalles den alternative fredsprisen i Riksdagen i Stockholm. Prisen får Goodman fordi hun gjennom sitt utrettelige arbeid med nyhetsprogrammet Democracy Now har utviklet en helt ny modell for kritisk nyhetsformidling.

Hvilken mottakelse har så Goodman og Democracy Now fått i Norge på radio, TV, og i papirpressen? I det største norske pressearkivet vi har, Retriever, finner vi ett eneste før 2008. I Adresseavisen. Altså har vi ikke fått se én artikkel om Democracy Now i riksmediene våre i noen form i løpet av programmets første tolv år. I en nyhetsbransje hvor det meste handler om å være der det skjer når det skjer, er det å fullstendig overse et nyhetsprogram i tolv år ganske spesielt. Dette kunne selvsagt vært et uheldig engangstilfelle. Problemet er bare at det også tok godt og vel 10 år fra nyhetssatiren i The Daily Show så dagens lys, og frem til NRK spredte den til vår norske offentlighet. Det er også verdt å merke seg at da Stewart først ble ordentlig husvarm i norske aviser i 2006, så var det fordi han hadde fått i oppdrag å lede utdelingen av Oscarprisen. Han måtte altså først dukke opp på kjendisradaren før han kunne bli kjent i Norge. Slike forsinkelser forteller oss klart og tydelig at nyhetsradaren i Norge trenger en skikkelig overhaling.

La oss i første omgang se litt nærmere på kontrasten mellom Democracy Nows nye modell for kritisk nyhetsformidling, og den som benyttes i vår egen gamle nyhetsbastion; Dagsrevyen. Særlig kan dette være på sin plass siden det i år 50 år siden de første regulære prøvesendingene av Dagsrevyen ble kringkastet fra Marienlyst. På Democracy Now bruker nyhetsankeret, Amy Goodman, de første ti minuttene på å gi en kort oppsummering av dagens viktigste nyheter. Hver av disse overskriftssakene tilgodesees med fra et halvt til opptil halvannet minutt. Det eneste seerne får se er Goodmans ansikt, tidvis kryssklippet med bilder som viser hvor handlingen utspiller seg. Denne lavmælte formen sikrer at seerne er innforstått med at de bare har blitt pekt i retning av viktige saker. Saker som de selv må ta ansvaret for å undersøke videre. Resten av programmet på vel 45 minutter dedikeres vanligvis til fra to til tre hovedsaker. Programmets store styrke er at intervjuobjektene alltid besitter en enormt god saksforståelse. Heller enn å satse på en dialogform fra vanlig dagligtale hvor man later som man kan få fullgode svar på hva som helst på 30 sekunder, så gis intervjuobjektene tid til å formulere vettuge svar. Mens så godt som alle nyhets- og debattprogram i dag støtter seg til en mistillitsforståelse av hverdagsmenneskets fatteevne og vitebegjær, er Democracy Now basert på en tilsvarende stor tillitserklæring. Tanken er at seerne ønsker de best tenkelige nyhetene som produseres kan, og at kunnskapsrike mennesker evner å formidle komplekse spørsmål på en forståelig måte hvis de får tid. Seerne skal dessuten sitte igjen med et ønske om å finne ut mer på egen hånd.

Dette er essensen i tillitsbasert nyhetsformidling. Resultatet er at seerne ved endt sending nesten alltid har løftet både deres saksforståelse og utvidet perspektivene på sakens ringvirkninger. Ikke bare det; over tid utfordres og utvikles også deres overgripende samfunnsforståelse. Selv på en hvilken som helst vanlig hverdag.

I møte med et program som Democracy Now, hvordan holder så Dagsrevyen koken? Jo, her presenteres nyhetene fremdeles som om det var første gang vi hadde hørt dem. Selv hovednyhetene tilgodeses bare et par minutter hver og komposisjonen er oftest delt inn i fire akter. I første akt presenterer nyhetsoppleseren saken kort til seerne med en kledelig alvorlig mine. I andre akt settes vi gjerne over til vår mann i Washington som betryggende nok snakker norsk til oss fra utenfor Det Hvite Hus. I tredje akt presenteres vi gjerne kort for den såkalte mannen i gata. Hans rolle er å underbygge reporterens bidrag på sitt naturlig eksotiske vis. I det vi vender hjem til studio for fjerde og siste akt sitter vi med følelsen av å være rimelig godt oppdatert. Dermed er vi klare til å høre en hjemlig ekspert tenke høyt rundt hvilken retning saken vil ta i tiden som kommer. Denne malen gjentas frem til vi får servert gladnyhetene og været. Etter en liten pause rundes det hele av med reportasjer som viser at det fremdeles er typisk norsk å være god.

Problemet med dette nyhetsformatet er bare at vi ikke lenger tror på det. Det er lenge siden vi fikk nyhetene våre fra Dagsrevyen. Vi lever nå i en medieverden hvor vi knapt kan unngå å bli teppebombet med nyheter dagen lang. Likevel viser Dagsrevyens format oss så liten tillit, at den sprer seg syltynt utover absolutt alle sakene den tar i. Det er som om redaksjonen er redd for at vi ikke tåler en grundig dekning. At alt vi egentlig ønsker er korte nyhetsinnslag akkompagnert av gladnyheter og idrettshelter. I dagens medievirkelighet fremstår denne lettbente omgangen med en kompleks virkelighet som en fornærmelse. Vi er mye bedre forberedt enn tidligere tiders nyhetskonsumenter. Vi vil møtes med tillit. Det er altså ikke bare det at vi tåler kompleksitet bedre; vi forventer det. Ellers er ikke nyhetene troverdige. Det er trist å si det, men Dagsrevyen har stivnet i et format for nyhetsformidling som hadde sin storhetstid da Filmavisen trakk fulle hus. Det er lenge siden nå

Dagsrevyens offisielle 50-årsdag er i 2010. La oss håpe at NRK heller enn å feire forbereder seg på en grundig omlegging av Norges viktigste nyhetsprogram. Et som er tuftet på respekt for seernes behov for en skikkelig forståelse av de viktigste sakene i inn- og utland. Et format som innebærer at redaksjonen plikter å foreta modige redaksjonelle valg, og sette standard ved å gå skikkelig inn i viktige problemstillinger som oppstår. Når finanskrisen brøt ut i høst kunne Democracy Now prioritere nesten halve sin timelange sendetid i tre uker til å dekke saken fra en rekke ulike ståsteder. Det er nettopp en slik type dynamisk nyhetssending vi trenger. En som kan utvikle vår verdensforståelse, og ikke minst utfordre våre fordommer. Tiden for et program som reproduserer dem er forbi.

NYHETER: Det amerikanske nyhetsprogrammet Democracy now har fornyet tv-nyhetene som sjanger, mens NRK, her ved Gry Blekastad Almås og Einar Lunde, har stivnet i en gammeldags form. Foto: Stian Lysberg Solum/Scanpix
NYHETER: Det amerikanske nyhetsprogrammet Democracy now har fornyet tv-nyhetene som sjanger, mens NRK, her ved Gry Blekastad Almås og Einar Lunde, har stivnet i en gammeldags form. Foto: Stian Lysberg Solum/Scanpix Vis mer
Dagsrevyens død