Dahle - naiv og guddommelig

Fra ape til menneske til Gud. Slik er gangen i en samling prosadikt som både kan fungere som evolusjonslære for unge mennesker og gode lesestykker for voksne.

Det er poeten Gro Dahle og billedkunstneren Lars Elling som holder opp speilet og sier: Vær så god, her kan du se deg selv. Og apen. Og Gud. Det at apen blir brukt som bilde på det menneskelige, og dermed det guddommelige, er ikke spesielt originalt. Men det er noe i Dahles jordnære naivisme som stemmer godt overens med aper. I tidligere samlinger har hun etablert kontakt både med apen og med Guds representant på Jorda, paven. Og her, i bokas siste og beste del, møtes apen og Gud. Det er et interessant møte. Undringen får råde i det meste av samlingen. En sjelden gang slår den over i det forklarende, men stort sett holdes de tynne veggene oppe, lettveggene mellom det uforståelige og det overtydelige. Når apen er blitt menneske, med de plager det medfører (isjias, lumbago), skåler han ensomt med seg selv. « - Darwin, sier apen og drikker.» Og selv om det er nokså synd på ham, er det mer synd på bordet, for det kan ikke bevege seg.

Hos Dahle kolliderer ikke Darwins lære med Bibelens. Hun gir til beste sin egen versjon av skapelsen og syndefallet. Til slutt lar hun Gud befale apen å dra tilbake til treet. Noe eller noen sier oss at siden vi ikke fikser å være mennesker, så er vi ennå på sett og vis bare aper - og får forholde oss deretter. Her går Gud skremmende nok inn for regresjon. Og den lekende poeten løfter speilet, der leseren kanskje vil møte en moralsk pekefinger i sitt eget blikk. Boka speiler også et vellykket samarbeid, siden tekstene og bildene ikke skygger for hverandre. Begge taler mest for seg selv, men fungerer samtidig fint i samme ramme.