Dahls talende steiner

SPØRSMÅLET om tyskernes skyld og soning er hva det dreier seg om monumentet i Berlin som ble overbrakt den tyske offentlighet 10. mai i år. At det dreier seg om et krigsminnesmerke uten historisk sidestykke - ikke om heltemodige gjerninger - framgår av den doble benevnelsen det omtales med: Mahnmal/Denkmal. Et monument som både skal være et minnesmerke for jødene som ble drept av nazistene, og mane til ettertanke og være en advarsel for fremtiden.Holocaust-minnet har en lang forhistorie. Stridstema har vært: Hvem bygger for hvem og i hvilken hensikt et formaningsmerke/minnesmerke? Hvordan kan et sted for smertelige minner egentlig være et slikt sted? Kultur- og medieminister Michael Nauman skrev i Die Zeit 4. mai om sin holdning til Das Holocaust-Mahnmal i ulike faser av prosjektet. Der viser han til Robert Musils oppfatning av minnesmerker generelt: de har den egenskapen at de etter en viss tid blir usynlige. Hvis det også skulle bli skjebnen til Holocaust-Mahnmal, ville det på ett eller annet tidspunkt forvandles til det motsatte av det som var dets hensikt; likegyldighet og endelig til glemsel.

MEDIEPROFESSOR Hans Fredrik Dahl var i Berlin i mai og skrev om «det nye monumentet i brev hjem. «Hør, steinene taler»(29.05.05) er et stemningsbildet, og sammenligningen skildringens fremtredende former. Hans sak er ikke informasjon om moralske dilemma, men estetikk, affekter og effekter. Det helt spesielle Holocaust-Mahnmal blir av Dahl sammenlignet med et minnesmerke av det tradisjonelle slaget: Sovjets krigsminnesmerke i Berlin. Inkommensurable størrelser - det som ikke har felles mål - sidestilles. Retorisk redelighet forutsetter at det som sammenlignes, er sammenlignbare størrelser. Ikke slik hos Dahl.

DEBATTEN har gått i Tyskland, skriver Dahl, men temaet for den langvarige debatten forblir et mysterium for hans lesere. Når han behendig unngår å nevne monumentets funksjon som formaning/advarsel, og i stedet henleder tankene på et annet monument, forlates samtidig nazisme-temaet til fordel for kommunisme-temaet. Slik kan han overdøve det ene med det annet. Et Holocaust-Mahnmal i Tyskland 60 år etter krigen er et tema som i seg selv er så motsetningsfullt, at det er upassende å ty til kommunisme-komparasjon for å få det han kaller en «antitese» opp å stå. (Ikke rart han unnskylder seg overfor Hegel.) Mistanken melder seg. Das Stehlenfeld (minnesteinplassen) ved Brandenburger Tor som representerer høydepunktet i en historiepolitisk debatt om den symbolske, kunstneriske omgangen med tysk skyld og ansvar for Holocaust, blir for Dahl bare enda et påskudd til å kaste stein på kommunister. «Hør, steinene taler!» kan tolkes i mer enn en retning: Dahls egne ord er grove steiner, ment å ramme hardt. Men steiningsdøden er vel en heller primitiv form for straff?