Dahls vitenskapelige redelighet

DA HANS FREDRIK Dahls biografi om Quisling kom ut i 1992 påpekte professor i nevroradiologi Ingar O. Skalpe flere konkrete feil i beskrivelsen av de medisinske undersøkelsene som Quisling gjennomgikk på Rikshospitalet i august 1945. Man burde derfor forvente at disse feilene var blitt rettet opp i den reviderte utgaven i 2004. Men tvert imot. Ikke bare blir de samme grove feilene gjentatt - de blir forsterket. Dette har ført til at Skalpe på ny har gått i rette med Dahl. I en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening (desember 04) påviser Skalpe hvordan Dahl «i sin reviderte biografi gir en enda mer dramatisk og ukorrekt beskrivelse av hva som skjedde med Quisling på Rikshospitalet i 1945». Skalpe fremlegger solid dokumentasjon. Blant kildene er røntgenbeskrivelse fra Rikshospitalets Røntgeninstitutt datert 25. august 1945 og brev fra professor Georg Monrad-Krohn (den gang sjef for nevrologisk avdeling, Rikshospitalet) til Eidsivating lagstol datert 27. august 1945. Begge dokumentene fra Riksarkivet er gjengitt i Skalpes artikkel. Hvordan responderer så historikeren Dahl på Skalpes dokumentasjon? Beklager han feilene, slik vitenskapelig redelighet burde tilsi? Langt i fra. Dahl avviser kritikken. I en uttalelse til NTB hevder han endog at beskrivelsen av de medisinske undersøkelsene, slik de er fremstilt i biografien, er «hentet direkte fra professor Monrad-Krohns rapport». Hvis dette er sant, må det bety at Skalpes kildeskrifter er forfalskninger. Kan Dahl fremlegger det dokumentet han refererer til?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å bli tatt i feil, er noen enhver forsker vil unngå. Nettopp derfor blir kildene sjekket og dobbeltsjekket. Derfor søker forskeren eksperthjelp når han/hun beveger seg utenfor eget fagfelt. Hva så hvis forskningsfeil likevel bli påvist? Jo, da beklager man. Erkjenner feilen. Og sørger for at den blir rettet opp. Dette dreier seg om elementær forskningsetikk. Om vitenskapelig redelighet.

I biografien om Quisling formidler Dahl påstander som han vet er feil. At undersøkelsene av Quislings hjerne skal ha foregått slik han hevder er medisinsk umulig. En sisteårs medisinstudent vil kunne fastslå dette.

HVORFOR VEDGÅR IKKE Dahl åpenbare feil? Hvorfor gjentar han påstanden om at Quisling ble utsatt for eksperimentglade leger og feilbehandlet i en slik grad at ble for syk og svekket til å kunne forsvare seg? Dahl vet at disse påstandene er feil, og de blir ikke riktige jo flere ganger han gjentar dem. Er det slik at historikeren har en agenda som gjør at sannheten må vike? Virkeligheten tilpasses? Quisling ble undersøkt på Rikshospitalet med vel utprøvde rutinemetoder. Undersøkelsene viste at hjernen var normal. Hva hvis disse medisinske undersøkelsene ikke var blitt gjort? Hva hvis Quisling hadde hatt en hjernesvulst som kunne forklare hans adferdsendringer? Hvilke indignerte spekulasjoner kunne Dahl da ha servert oss?

At Quisling led av hodepine i augustdagene i 1945 betviles ikke. Det var gode grunner til det.