Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dalai Lamas 40 år i eksil

I dag markeres det at det er 40 år siden de store opptøyene i Lhasa, hovedstaden i Tibet. Frustrasjonen over Kinas invasjon av landet i 1950 og den økende undertrykkingen av tibetansk nasjonal egenart resulterte i opprør i store deler av landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

10. mars 1959 hadde en stor folkemengde samlet seg ved Dalai Lamas sommerpalass Norbulingka for å forhindre at kinesiske styresmakter tok ham til fange. Tibets hellige by ble snart omgjort til en blodig slagmark. De kinesiske makthaverne slo opprøret massivt tilbake, og ifølge offisielle kinesiske kilder ble rundt 87000 drept bare i det sentrale Tibet. Hvor mange som ble drept i opprøret i resten av landet, finnes det ikke offisielle tall for, men man antar at over en million tibetanere har måttet bøte med livet i tiden etter den kinesiske invasjonen.

Hans Hellighet den 14. Dalai Lama maktet i en meget velregissert aksjon å flykte fra Lhasa. Etter en strabasiøs flukt over Himalaya bosatte han seg i Dharamsala i India sammen med flere tusen andre som også valgte å flykte fra Tibet. De fleste av de over 130000 eksiltibetanere lever nå i India og Nepal, men mange tusen lever også i Europa og Nord-Amerika. I eksil har de sammen etablert et eget politisk system, med blant annet en folkevalgt forsamling og en egen regjering. Dalai Lama selv har vokst til å bli en av verdens store ledere. Få personer nyter en så stor anerkjennelse i det internasjonale samfunn. Han er i dag ikke bare et symbol for den tibetanske nasjon og leder for de tibetanske buddhister - han har også blitt den ledende skikkelsen i moderne buddhisme og et symbol for den globale bevegelsen for menneskerettigheter. Hans kamp for fred i forholdet mellom Kina og Tibet og hans ikke-voldslinje gjorde at han i 1989 ble tildelt Nobels fredspris. I Kina betraktes han derimot som en kriminell opprørsleder.

Det er ingen tvil om at Dalai Lama oppfattes som en stor trussel av myndighetene i Beijing. Han er en fiende av Kina på to måter - både som politisk og åndelig leder for Tibet og som en leder innenfor buddhismen. I praksis har Kina siden 1950, og definitivt etter 1959, vært i krig både med Tibet og med buddhismen. Personifiseringen av «fienden» er i begge tilfeller Dalai Lama. Det er ikke alltid like lett å skille mellom de to krigene Kina fører. Det er først og fremst i propagandaen man finner bevisene. For eksempel var både invasjonen av Tibet og den harde linjen som siden ble fulgt, nødvendig for å «frigjøre» Tibet fra «lamaenes føydale teokrati». Dalai Lama ble oppfattet som en åndelig diktator. Legitimeringen fant de i en politisk ideologi som erklærte buddhismen krig fordi religion, som kjent, er «opium for folket». Propagandaen før og etter invasjonen var også fulle av henvisninger til at Tibet nå skulle tilbake til «det kinesiske moderlandet». I håndteringen av det tibetanske spørsmål kunne den kommunistiske kampen mot religion og den han-nasjonalistiske kampen for et stort Kina finne sammen.

Kinas «krigføring» mot den tibetanske buddhismen er et systematisk brudd på religionsfriheten slik denne er nedfelt i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (art. 18). Denne konvensjonen signerte Kina i fjor høst, og dette bør forplikte landet til å gjennomgå hele sitt lovverk med sikte på å ratifisere konvensjonen. Dette krever mye juridisk kompetanse, noe Kina dessverre har altfor lite av. På det politiske plan er regimet nødt til å ta et oppgjør med seg selv dersom de i det hele tatt skal kunne klare å ratifisere konvensjonen. Hvordan skal ellers et regime som senest for et par uker siden lanserte enda en kampanje mot religion kunne forsvare religionsfriheten? Et annet spørsmål er hvordan en ettpartistat skal kunne forsvare ytringsfriheten eller retten til å organisere politiske partier.

La meg komme tilbake til den seneste kampanjen mot religion. På Tibet TV ble det sagt at kampanjen er «et viktig virkemiddel for å styrke kampen mot separatistene, for å motarbeide Dalai-klikkens reaksjonære infiltrering og for å befri bønder og nomader fra religionens negative innflytelse». Samme dag som kampanjen ble lansert, bekreftet myndighetene i Beijing sin politikk om å beskytte religionsfriheten i et møte med en amerikansk utsending: «The Chinese government guarantees Chinese citizens' freedom of religious belief in line with the constitution and laws» (Tibet Information Network). Dette illustrerer det kinesiske Janus-ansikt - den tilsynelatende viljen til å etterleve menneskerettigheter, samtidig som man ser få tegn på endringer i faktisk politikk.

25. februar i år vedtok det amerikanske senatet en resolusjon som kritiserer menneskerettighetsbruddene i Kina og Tibet. Resolusjonen understreker at USA må arbeide for at det vedtas en resolusjon mot Kina ved den 55. sesjonen til FNs menneskerettighetskommisjon i mars/april i år. Norge bør også markere seg i dette spørsmålet og arbeide for en resolusjon. Kina har gjennom flere år klart å unngå å bli kritisert i kommisjonen, bl.a gjennom trusler om sanksjoner. Både i kommisjonen og i andre FN-sammenhenger har Kinas strategi vært at Tibet-spørsmålet er et internt anliggende og at det således ville være utidig av verdensorganisasjonen å blande seg inn. Kinas makt er i tillegg så stor at landet gjennom vetorett i Sikkerhetsrådet og gjennom trusler om politiske og økonomiske sanksjoner effektivt har stoppet nærmest all kritikk av landet. Det er et vedvarende problem for FN at menneskerettigheter på denne måten underordnes stormaktspolitikk. På bakgrunn av at man ikke har sett særlige tegn til oppmykning av politikken siden Kina signerte de to FN-konvensjonene om menneskerettighetene, eller tegn til endring av lovverket med sikte på å legge til rette for ratifisering, bør menneskerettighetskommisjonen vedta en resolusjon i år.

Tibet er for mange myten om Shangri-La. Et land opphøyet over resten av verden, skjult bak enorme fjellkjeder, preget av fredelig sameksistens og dyp åndelighet. Dette bildet av Tibet er skapt i Vesten, noe professor Donald S. Lopez jr. ved University of Michigan skriver i boken «Prisoners of Shangri-La» (The University of Chicago Press 1998). Tibet er et faktisk sted med faktiske problemer. Landet er likevel i ferd med å kveles av mytene om seg selv. Vesten dyrker Tibet og buddhisme som aldri før, og Kina ser sitt snitt til å fremstille Tibet som en historisk relikvie av interesse kun for spesielt interesserte turister. På et seminar om menneskerettigheter i Tibet på Institutt for menneskerettigheter, understreket president Samdhong Rinpoche at tiden er i ferd med å renne ut for Tibet. Tiår etter tiår med kinesisk styre er i ferd med å sette sitt preg på landet. Tiden kan også være i ferd med å renne ut for ikke-voldslinjen til Dalai Lama. Flere har tatt til orde for voldelig opprør. I tillegg er Dalai Lama i ferd med å bli en gammel mann. Få tør spå hva som vil skje hvis han skulle falle fra uten at konflikten er nærmere noen løsning. Om Dalai Lama er det blitt sagt at han er Tibets sjel og at Tibet til enhver tid er der han befinner seg. Det ville ha en enorm symbolsk betydning for tibetanere i Tibet at han fikk lov til å komme tilbake. Et selvstyrt og demokratisk Tibet med Dalai Lama som åndelig overhode bør være målet både Kina og det internasjonale samfunn skal arbeide mot. Alle andre løsninger vil avle vold og således være dårlige løsninger.