Dame for sin hatt

- Det er vanskelig å være heftig og begeistret i en storby. Det umiddelbare skremmer folk, sier designeren Ellinor Flor. I går åpnet hun utstilling i Oslo.

Ellinor Flor er fortsatt villkatt i norsk kunst. Hun har ikke latt seg temme til alminneligheter.

Frodig og frekk

I går åpnet hun utstilling i stabburet på Bogstad gård. En frodig, frekk og fantasifull, humørfylt og vemodig kunstner, enten hun lager hatter, som hver især er en fortelling, eller klær, kostymer og objekter. Overveldende uttrykksfullt!

Hvem andre en Ellinor Flor kunne lage en hatt, en hyllest til jazzen, skapt av en Miles Davis-LP, avrundet på toppen med en pickup-stift, klar til å sette i gang musikken? Hvem andre enn Ellinor kunne skape en fortelling om sin barndoms sammensatte liv blant pinsevenner som en hatt av morens gamle, vakre perlebroderte selskapsveske og en liten gullinnfattet salmebok i veskeåpningen? «Syng Sions Sanger» heter hatten, et bedehusminne.

Begynte det den gang hun var en liten pike på mors arm, iført pelssmykket kåpe?

- Mor skjønte meg og mitt behov for det mjuke. Den dag i dag er kaninskinn det gjeveste av alt pelsverk. Mor løftet meg opp over det steinharde landskapet. Hun var så god å snakke med, hun gikk til kjernen med få ord. Hun forsto meg, selv om hun nok syntes jeg iblant gikk litt over stag.

Klesglede

- Ja æ va' glad i å pynt mæ, og klesgleda vaks med kroppen, sier Ellinor som har beholdt barndommens dialekt rein og upåvirket.

- Men det var stor forskjell på folk den gang og nå, i hvert fall i det kristelige miljø. Så mye var syndig før. Nå går folk både med perler i øra'n og har røde munner.

Ellinors egen munn er også ildrød. Ellers er hun til hverdags svært avdempet i forhold til hva hun skaper av kunsthåndverk og design.

Og hun virker nesten porselens-sart i sitt ytre, noe man kan komme til å ødelegge, hvis man er for brå.

- Å nei du, jeg er et seigt gammelt skinn, sier Ellinor. Men jeg skjønner hva du mener, det sa mor også. Å jo da, jeg kan bli slått til marken, men jeg reiser meg med lynets hastighet, når brottsjøene blir stille.

Hun stryker hånda over korsstingsduken på kjøkkenbordet i det blåmalte kjøkkenet. Det betok henne da hun og ektemannen, Dagbladets kunstkritiker Harald Flor, skulle flytte fra Trøndelag og gikk på visninger i Oslo. Hun glemte å se etter om leiligheten hadde balkong før hun bestemte seg.

Kjøkkenet med sine gamle møbler og gjenstander, er også en fortelling om Ellinor Flor, slik hattene og klærne er det.

- Høgga ha' logge i det æ ha bårre med mæ fra barndomsheimen. Det e' trøgt, sier Ellinor.

- Hvordan reagerer de på designeren Ellinor hjemme i kystkommunen?

- Henne har de bare sett i bladene. Jeg føler at de aksepterer meg og kjenner meg igjen når jeg er hjemme. Jeg vet ikke om mor og far riktig skjønte hva jeg holdt på med, men de syntes det var trivelig læll.

- Jeg har ikke alltid vært like modig til å være den jeg er. Da vi bodde i Heimdal, og jeg skulle til Trondheim, skifta jeg klær på buss-stasjonens toalett. Til slutt våget jeg å reise hjem i byklærne. Og før vi flyttet til Oslo, kunne jeg gå inn på Theatercaféen i hattene mine, i trygg forvissning om at flyet hjem gikk om noen timer.

- Men du må like å vise deg fram?

- Det er nok også forbundet med min bakgrunn. Det at jeg er adoptert har gitt en ekstra styrke til å ikke skyfle meg sjøl under matta. Det å vise at også jeg hører til. Livet gir en hard kost, en får tøgg langsomt.

- Mener du å si at du er blitt møtt med misunnelse?

- Tror du ikke alle møter ondskapsfullhet? Jeg har vel iblant hatt en følelse av at folk har sagt «en ikke kan vente seg bedre av henne».

- Er det annerledes på bygda enn i Oslo?

- Det er motsetningsfylt. Det ene stedet skal en ikke stikke seg fram. I en storby er det vanskelig å være heftig og begeistret. Det umiddelbare skremmer folk. De tror ikke det er ekte.

- Hadde du kunstnerdrømmen?

- Nei. Det var først da jeg møtte mannen min og kom inn i et kunstmiljø jeg begynte å utfolde meg.

Gjenbruk

Men alt startet hjemme i Roan. Klesgleda gjorde at hun søkte til klesloftet. Hun sydde om mors kjoler og fars dresser. Hun tok det hun hadde. Gjenbruk har seinere vært gjennomgående i hennes arbeider. Og slik er hennes kunst også blitt formødrenes historie.

Ellinor er sterkt berømmet for å ha fornyet norsk strikkekunst, ikke minst gjennom fantasier over Selbu-mønsteret. Hun har levert en utrolig strikkekolleksjon, omtalt av henne selv i boka «Rosa heimafrå», der også oppskriftene finnes. Plaggene kan ikke beskrives, de må sees. Hattene hennes er tema i den andre boka «Diva Donna Darling». Begge bøkene forteller nært om oppvekst, utvikling og historien bak kreasjonene.

- Blir det gjenbruk i utstillingen i stabburet også?

- Det er nå blitt min måte å arbeide på. Og det handler ikke om påfunn for påfunnets skyld, men å sette sammen form og innhold. Da de spurte meg om å lage utstilling i stabburet, var det først og fremst den gode lukta der inne som slo imot meg. Den minnet meg om heimen min. Slik kom jeg til å spinne på de broderte tekstene på pyntehåndklærne på kjøkkenet. Jeg kunne lage noe som ikke hørte hjemme i et bygalleri.

Og slik ble «Hun rørte i gryten og nynnet så glad» til. En skulptur, der «kjolen» består av grytekluter, heklet av en kjenning i hjembygda, det hele pyntet med tresleiver.

- Også en fortelling om formødre?

- Det er nå blitt min maner å synliggjøre livet på «hauet laust» gjennom fortellinger og gjenbruk. Ikke fordi jeg tror jeg har så mye mer å bringe fra historien enn andre, men folk har gjenkjent seg, og «æ ha' følt mæ trøgg. Men en ska' itj drøm' sæ heilt bort. Ska' itj gløm at forankringa e' her og no».

- Du har hatt så mange seirer i inn- og utland. Hva er den fineste?

- Kulturprisen jeg fikk fra hjemkommunen min, og at jeg ble utnevnt til Fosen-ambassadør. Æ ska' gjør' så godt æ kan.