Dame i fritt svev

- Er det noe krutt i forholdet mellom mann og kvinne i dag? Noe magi? Etter 20 år med kvinnefrigjøring? Denne gangen ville jeg skrive om et parforhold, men ikke den klassiske versjonen, der et tredje menneske kommer inn.

Det sier Marianne Fastvold, en sjelden plante i norsk litteratur, nå med ny, ukonvensjonell kjærlighetsroman: «Tristan kommer». Hun har tidligere skrevet novellesamlingen «Dame i svev» og «Død som en dronte», begge svært godt mottatt av kritikere og lesere. «Død som en dronte», barokk roman om en kvinne som rømmer fra en kvelende hverdag inn i et supermarked for å leve der, er planlagt filmet. Norsk Film arbeider med saken.

I «Tristan kommer» forteller hun om et ektepar, der kvinnen, Anna, vil reise vekk fra sin deprimerte, men kreative lektorektemann, Roald, for å fullføre en doktorgrad hun har jobbet med i altfor mange år.

Ektemannen stenger seg inne i Syltetøyhuset i den gamle hagen deres, drikker øl og sturer etter at han mislyktes i å sette opp «Tristan og Isolde» som skoleforestilling. Det eneste han har igjen er drømmen og Tristans kostyme, bladgrønn trikot og fjærhatt. Han rømmer til skogs, lever ved en foss og identifiserer seg med Tristan.

Mens Anna er hjemme for å pakke kofferten til sin reise, der hun filosoferer over kroppens aldring og fabler om et kirurgisk klippekort til evig ungdom. Hun får uønsket besøk av en fasadehysterisk svigerinne med ekteskapsproblemer (hun rg). Svigerinnen drukner fortvilelsen i utsøkte måltider og mange vinglass.

Galskap

Til forfatterens store overraskelse blir Anna galere og galere. Hun ikler seg et familieklenodium av en teatralsk, rød fløyelskjole, tar Isoldes rolle og drar ut til Tristan i hete septembernetter med vin og brød i kurven. Der lever de ut sine ulmende erotiske lyster, fjernt fra hverdagens ødeleggende trivialiteter.

- Trenger vi alle litt mer galskap?

- I hvert fall se den, at vi ser på hverandre med nye blikk. Glemmer vi å bruke det blikket, kan det bli kjedelig.

Intet tyder på at Marianne Fastvold kjeder seg, i hvert fall ikke når hun skriver. Lystige grønne øyne, dype smilehull og sjarmerende overbitt gir et ungt, nysgjerrig utseende. Trange bukser i slangeskinnsmønster under sort silkejakke understreker det.

- Må man være et ustrukturert menneske for å beskrive såpass sprø mennesker?

- Jeg er svært strukturert, i hvert fall når jeg jobber. Binder meg til skrivepulten slik Odyssevs bandt seg til masten for at sirenene (dragende kvinneskikkelser) ikke skulle lokke ham av sted. Jeg tvinger meg selv til disiplinert jobbing. Ellers tillater jeg meg å leve litt improvisert, impulsivt med rom for innfall.

Fastvold er utdannet jurist og jobbet lenge med kvinneforskning ved Universitetet, der Tove Stang Dahl var hennes faglige, inspirerende mor. Seinere har hun arbeidet som advokat med fremmedsaker.

- Nå skriver jeg på heltid, så lenge det går, men må ha en slags økonomisk oversikt over tilværelsen et halvår framover, fordi jeg forsørger barn.

- Når våknet forfatteren?

- Har alltid skrevet, men jeg ble først ferdig utklekket som førtiåring. En livskrise gjorde at jeg kom ut av rollen som flink Bærums-pike som skrev skolestiler. I 1991 kom debuten, noveller jeg hadde jobbet med i mange år. Før det hadde jeg skrevet fagbøker, men det var i et annet språk.

- Hvorfor Tristan og Isolde?

Drøm

- Jeg begynte på en fortelling om et ektepar med over 20 års samliv. Var det noe igjen i dette forholdet? Anna, kvinnen i romanen, ville hele tida ut, stikke av. Jeg måtte dra henne tilbake. Til å begynne med var mannen bare deprimert, før han gikk inn i en nesten psykotisk tilstand. Jeg vet aldri hva som skjer, famler meg videre og skriver til jeg møter veggen. Da tar jeg ofte en tur i bokhandlere og går på måfå i hyllene. Jeg fant en bok om Tristan og Isolde, skrevet av en amerikansk psykiater, Richard Johnsen. Han tenker som psykiateren Carl Jung at vi inne i oss bærer et drømmebilde av det annet kjønn, at vi overfører vårt eget bilde på ham eller henne vi forelsker oss i. Hva ser vi da, mennesket slik det virkelig er, eller drømmens oppfatning? Hvem elsker vi egentlig?

Såt begynte jeg å lese Tristan og Isolde, en forferderlig historie om to som blir mer og mer gamle og gærne. Jeg ville utforske parforholdet. Mine personer blir også nokså gale, men egentlig tror jeg vi, som Roald/Tristan i boka, trenger litt mer grønn trikot i tilværelsen.

- Du skriver også gjenkjennelig om Annas underliggende angst for alderdommen og kroppens forfall?

- Men Anna finner en løsning. Det er bare å dempe lyset. Eller møtes om natta der ute i måneskinnet.