Damebladenes selvhjelpsindustri

DAMEBLADER: I stedet for fokus på likevekt, trer damebladene et kvinnesyn nedover hodene våre som oppfordrer til overfladiskhet og egoisme.

De fleste vil si seg enige i at helse-, mote- og bladindustrien går hånd i hånd i den reklamefinansierte underholdningsverden. Dette resulterer i at det meste av innholdet i norske jente- og dameblader består av orgasmetips, sosialpornografi og sminketips for å bedre hverdagen til «fortvilte og fortapte kvinner». Undertegnede redaktører, av det likestilte kulturtidsskriftet LILLIT, kjenner oss overhodet ikke igjen i den hjelpeløse kvinnen som disse magasinene ønsker å nå ut til. Dette fordi vi har skjønt at målgruppen er mediekonstruert i lettkjøpte forsøk på manipulasjon med personlig veiledning, hvor unge jenter forholder seg i en reklameavhengig verden der de fleste søker etter bekreftelse på egen identitet.


GRUNNENE TIL
at damebladene endelig og fortjent begynner å få refs, handler om at det nyfeministiske fokuset er på ville veier og at bladredaktørene ikke tar unge jenter på alvor for de oppegående individene de er. For å ikke havne på samme fokus som mange feministiske redaktører allerede har gjort, nemlig den forutsigbare aggresjonen rettet mot motemagasinenes bruk av syltynne «forbilder», når disse «forbildene» er valgt av modellbyråene og ikke de kommersielle magasinene som er avhengig av slik reklame for å gå rundt, velger vi heller her å perspektivere et likestillingsfokus mot damebladenes syltynne innhold overfor det brede mangfold av kvinnestemmer som har helt andre typer forbilder og interesser enn de som selvhjelpsindustrien kan gi.


FEMINISME ER ET
misforstått og misbrukt tema blant mange kvinner. Vi kvinner er eksperter på å tillegge det motsatte kjønn de anti-feministiske holdningene vi selv har, der vi fremstiller andre kvinner som hjernedøde kropper, slik Siv Mjaaland skriver i Dagbladet 29. juli. Hvordan vi kvinner tenker om andre kvinner er i høy grad mediekonstruert. At vi skal være problemorienterte og egosentriske, istedenfor løsningsorienterte og medmenneskelige. At vi skal være selvdestruktive og sårbare, istedenfor kampklare og livsglade. Skal slike holdninger være feministiske, selvutviklende eller konstruktive? En plastisk oppskrift på bedre livskvalitet i et jentemagasin er like dobbeltmoralsk og konstruktivt for selvutviklingen som en vegetarburger fra McDonald’s. Selv om damebladene tar opp mange hyllemeter i bladkioskene, har ikke de aktive, engasjerte kvinnene mange valg i bladjungelen, fordi det enkelte magasinet ikke klarer å markere seg sterkt nok i en konkurranseutsatt medieverden. Vi ender opp med å tilbys det samme om og om igjen, og alle magasinene har tilsynelatende basert seg på samme oppskrift. De kvinnelige leserne har valget mellom «nå-pusser-vi-opp-et-nytt-hus-igjen»-livsstilsmagasiner på den ene siden, eller sterkt feministiske magasiner som Fett på den andre. Hvor blir det av damebladene som befinner seg i mellomsjiktet? Damebladene, inkludert Det Nye, sier veldig mye om hvordan vi kvinner bør være og bør tenke, men svært lite om hva vi kvinner representerer som mennesker; hva vi er og hva vi liker som individer. Undertegnede synes det er problematisk å identifisere seg med slik kategorisering av kvinner. Vi er da mennesker, med forskjellige behov og ulik bakgrunn. Ikke alle jenter er opptatt av vekten som ligger gjemt under en vask på et støvete baderomsgulv. Ikke alle jenter synes at feministiske paroler som å brenne Barbie er særlig feministisk, heller. Et blad for menn kan på den ene siden komme med PR-kåte midtsidepiker, men på den andre siden blir disse flaue innslagene mindre viktige når bladet domineres av solskinnshistorier om andre menns sysler og engasjement.


VELSTANDEN
vestlige verden har presset mennesker nedover i behovshierarkiet. «Vi som har alt» lider av en usunn medieavhengighet som kan skape dårlige identitetsforbilder, fordi de kommersielle mediene er en del av den kapitalstyrte reklamen, og damebladene bidrar unødvendig sterkt til denne utviklingen. Markedet er kommet dit hen, at nå er det sjelens tur til å gi opp all medbestemmelse. Alt er overlatt til kjøp og salg av trender. Trender som ikke engang er virkelige trender, bare pakkeløsninger som skal gjøre deg til et lykkeligere menneske. Jenter på jakt etter en lykkepille som blir presentert i et jentemagasin. En overlevelsesmekanisme i en vanskelig trassalder om mest oppmerksomhet. På samme måte som kvinner blir ansett som en «vare» gjennom fokus på "innpakningen», anses menn i like stor grad som varer gjennom overskrifter som «hvordan kapre drømmemannen» eller kvinnebladet Womans bilag i juliutgaven titulert «Verdens 100 mest sexy menn _ og de 10 styggeste». Det er et hav av tips om hvordan vi kvinner skal få «bedre orgasme» fordi sex er like trendy og fornybart som moteindustrien, eller «bedre selvtillit» fordi vi alltid skal tro at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet, eller den typiske "hvordan finne ut at typen din har vært utro", fordi vi først skal anta det verste før vi vet noe. Alt vil underbygge mistilliten eller gi oss en påminnelse på at vi hele tiden skal ha mistro til andre og oss selv, at vi hele tiden må leies i hånden.

DAMEBLADENE GJØR
kvinner til passive deltakere. Du skal som jente være passiv og ta imot, og du skal anta at du trenger hjelp til å finne deg selv. Dette kan umulig kalles «hjelp-til-selvhjelp», men selvhjelpsindustri. I dagens laissiaz faire-holdninger er det godt mulig man har statistikker på at den kvinnelige lesergruppen står med åpne armer og tar imot alt en kan få servert av redsel for å mislykkes, men å fronte sunnhet og selvutvikling ved å gi bjørnetjenester og gjøre jenter til passive mottakere, gjør neppe at damebladene fungerer som de profesjonelle coachene de kanskje var ment å være. Er det egentlig så rart det ikke er flere kvinnelige gründere i Norges land? Et individsrettet fokus på mulighetene vi kvinner har som mennesker kunne gitt positive ringvirkninger i samfunnet, dersom vi ikke hadde fantasert om oss selv som en gjenstand for diskusjon; en kommersiell problemgjenstand. I stedet for fokus på likevekt, får vi tredd nedover hodet et kvinnesyn, fra kvinnebladene selv, som oppfordrer til overfladiskhet og egoisme. I stedet for innovasjon tilbys vi navlebeskuende journalistikk og artikler som er kopi av samme kjolen, alle vi jentene som faktisk har ambisjoner om å utgjøre en positiv forskjell i samfunnet, ved å lære oss å tenke selv og å være hverandres medmennesker.