Damekrim

Annerledes leiemorder i glamorøs thriller.

BOK: Dessuten er de nesten alltid oppslukende å lese om, tenk bare på Frederick Forsyths berømte beretning om mannen som skulle ta livet av Charles de Gaulle i «Sjakalen». Detaljrikdommen i planleggingen og sånn-må-det-ha-vært -følelsen i beskrivelsen er gnistrende spenningslitteratur.

I «En tid til å drepe» møter vi en noe annerledes leiemorder enn Sjakalen, med enn ikke mindre dødelig.

Lik i Vibes gate

Debutant Inge Harsten har skapt en fiktiv drapsmaskin som først kommer i politiets søkelys etter en likvidering i Oslo 3, i Vibes gate retning Fagerborggata, for å være nøyaktig. En sikkerhetsekspert i et datafirma blir truffet av en kule, og signalementet på geværmannen passer til en Luigi Pierone, opprinnelig fra Milano, nå bosatt i Bærum.

Blir kvinne

Leseren blir snart innvidd i noe helt annet - Luigi er verken mann eller italiener, men en mann som (i likhet med bokas forfatter) er i ferd med å bli kvinne, og som bruker skytekunnskapen fra soldattida til å tjene til livets opphold.

Alt dette er greit og troverdig, men «En tid til å drepe» er likevel en ganske spesiell blanding av spenningsroman og dameroman.

Det er ganske mange sider om sminking og kjolekjøp og fnising og klemming, neppe til å unngå siden både hovedpersonen og den mest sentrale etterforskeren er kvinner.

Det jeg liker minst med «En tid til å drepe», er at forfatteren farer med harelabb over en sentral del av en leiemorders forberedelser - hvor våpnene kommer fra. Her forklares det med et «kontaktnett», som ordner og tilrettelegger i litt for stor grad. Ting går sånn sett litt for smertefritt for henne, for den som søker en glamorøs og lettlest thriller, burde denne treffe blink.