Damenes debatt

Endelig har vi fått en ordentlig kvinnedebatt i norsk offentlighet: operadebatten. Ja, for du har sikkert lagt merke til at nesten alle som stiller opp på det ene eller annet standpunkt til operaen, er kvinner.

Nåværende og tidligere byråder, komité- og styremedlemmer, skuespillere og meningsberettigede ellers: Operasaken, i utgangspunktet en tung lokaliseringsdebatt om transport og tunneler, alunskifer og fundamentering, regulering og byfornyelse, domineres av kvinner.

  • Selv den hissige striden mellom Vestbane- og Bjørvika-fraksjonen innenfor Oslo Arbeiderparti utkjempes i hovedsak mellom damer. Gammeldags, skikkelig øst- mot vestkant i Oslo-partiet, guttas tradisjonelle domene, er blitt til kvinnesak! Hva kan det komme av?
  • Man kan tenke seg en kulturell forklaring, at opera og kjønnsroller henger systematisk sammen i tradisjonell forstand.
  • Fascinerende som den kan være, tror jeg likevel ikke denne forklaringen holder. Internasjonalt sett er nok operaens publikum om ikke dominert, så i overkant representert av damer. Men det kan jo ikke forklare at operasaken på høyeste politiske nivå blir en kvinnesak. Kulturlivet kjenner mange forhold der publikum er kvinnelig, ledelsen mannlig. De fleste forlag i Norge (skjønt ikke alle) ledes og styres av menn, mens bokleserne er damer. Det finnes nesten ingen kvinnelige redaktører i pressen, til tross for at leserne for 50 prosents vedkommende er kvinner. Og så videre.
  • Kvinnenes innmarsj i politikken siden 1960-tallet har ikke fordelt aktørene jevnt på alle felter. Noen områder - barn, fritid og kultur - er mer «typiske» kvinneområder. Det som kjennetegner operadebatten i Arbeiderpartiet i dette henseende, er da at ulike sjikt av kulturkomitékvinner - tidligere og nåværende, kommunale kontra statlige, og innen kommunen østkant mot vestkant - står mot hverandre. Dermed får vi en kvinnedebatt, en konfrontasjon så fri for søstersolidaritet og gjensidig kvinneforståelse at den mest av alt minner om et gammeldags mannfolkslagsmål.
  • Kvinneandelen i politikk og forvaltning stiger jevnt og trutt. Offentlig myndighetsutøvelse endrer dermed også karakter. Som publikum vil man kanskje først og fremst merke at all offentlig tjenesteyting de siste tjue år er blitt så mye vennligere, så mye mer preget av service og imøtekommenhet, enn tidligere. Den som husker kvaliteten av utadrettet kommunal og statlig virksomhet i 1950-årene, så gjennomsyret av tverrhet og sure forurettelser, må anerkjenne verdien av dette.
  • Jo, kvinneandelen vil påvirke flere områder enn vi tror. Selv i domstolene må vi regne med at kjennelsene langsomt vil endre karakter, fra det strengt legalistiske til det menneskelig mykere. Jeg la i alle fall merke til at samtlige av Høyesteretts kvinner falt ut på én side i Kjuus-dommen: på - skal vi si - barnas side, mot den ufordragelige mannen som truer med å sterilisere bort uønskede fostre. Man kan forstå at i et kvinne- og morsperspektiv må den abstrakte ytringsfrihet vike i en sak som dette.
  • Fra sektor til sektor: Kvinnene kommer, og kvinnene endrer bildet av det offentlige Norge. Noen ganger slik vi venter, andre ganger som en overraskelse.

I så fall må kvinnenes opera-iver skyldes at den musikkdramatiske scenekunst egentlig uttrykker feminiteten, at den systematisk appellerer til kvinner heller enn menn, og i høyere grad enn andre ytringer skiller kjønnenes preferanser.

Da må vi også forutsette at alle de medbrakte mennene du ser pent pyntet på benkeradene i Den Norske Opera, egentlig bare er trukket med av konene sine. At de midt under Toscas arier i smug lengter etter et slag poker i garasjen, omtrent som Finbeck når han leies av gårde til mottakelser av Fia. Når så debatten tetner til og operasaken polariseres, faller mennene naturlig fra, og arenaen overtas av de egentlige operaelskere: kvinnene.

Nei, kjønn er makt i den sammenheng vi taler om her. Det er i maktstrukturene, ikke i de kulturelle preferanser, at vårt fenomen må finne sin forklaring. Og da trer det vel nokså klart fram hva som har skjedd i operasaken: Det er kvinnenes overrepresentasjon i de offentlige kulturkomiteene, i stat så vel som i kommune, som gir utslaget her.

Er dette et mønster vi vil se mer av?

At en høyere kvinneandel i administrasjon og ledelse har spilt inn i dette, er jeg personlig overbevist om. For selv om smilekursene er lagt opp av Janne Carlzon og serviceprogrammet pålagt av sjefene i Statskonsult, så er det tatt imot og videreført av offentlig sektors mellomledere i alle bransjer - med et stigende innslag av kvinner. I dag ropes det «Ha en god dag!» fra enhver offentlig disk. Og takk for det - selv om det iblant kan bli i overkant av den slags også.