KUTT: Rådsleder Yngve Slettholm og direktør Anne Aasheim i Kulturrådet. Det ble vedtatt kutt på 5,3 millioner i innkjøpsordningen
Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
KUTT: Rådsleder Yngve Slettholm og direktør Anne Aasheim i Kulturrådet. Det ble vedtatt kutt på 5,3 millioner i innkjøpsordningen Foto: Nina Hansen / DAGBLADETVis mer

«Dameromanar» eller krim?

Litteraturstøtten skal kuttes, uten mål eller mening. Da utløses kulturlivets mest selvdestruktive øvelse - sjangerkrigen, skriver Geir Ramnefjell.

Meninger

Å sitte i Kulturrådet minner nå litt om en trasig side ved jobben som norsk avisredaktør: å kutte slik at det smerter minst mulig. Det var nesten absurd å sitte som tilhører da rådet i går formiddag diskuterte hvordan de skulle fordele et kutt på ti millioner kroner til norsk litteratur.

Nyslått medlem, Soon Mi-Chung, satte situasjonen i perspektiv. Hun minnet forsamlingen på hva den franske presidenten François Mitterrand hadde svart da han ble spurt om hvorfor han økte støtten til kultur: «Fordi man får så mye for så lite.»

Vel, man får ganske mye kutt for ganske lite penger, også.

Det mest overraskende er likevel hvor retningsløst det er. Hva vil de med kuttet, og hvorfor? I mangelen på svar har den politiske ledelsen i kulturdepartementet i stedet utløst kulturlivets mest selvdestruktive øvelse: sjangerkrigen. Hva skal ut, og hva skal inn? «Dameromanar» og krim versus smal litteratur. Jon Fosse og Unni Lindell i uskjønn krangel. Meningsløst, dessuten, når tallene viser at bestselgere og krim ikke er noen tyngende post i innkjøpsordningene. I 2012 utgjorde krim fem prosent av det totale antallet innkjøpte titler. Bestselgere (hvis vi regner de som gikk i opplag over 10000) sto for seks prosent av støtten til skjønnlitteratur. Til gjengjeld er krim og bestselgere de mest populære bøkene på bibliotekene, som er helt avhengige av innkjøpsordningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tallene gir enda bedre grunn til å spørre: hvor langt inn i det 21. århundre må vi komme før vi skjønner at kvalitet ikke kjenner noen sjangergrenser? Som Lindell i gårsdagens Dagbladet påpekte: Både Kjerstin Ekmans «Händelser vid vatten» og Sofi Oksanens «Utrensking» er krimbøker som har fått Nordisk Råds litteraturpris.

Den ytterst høflige og pragmatiske lederen i Kulturrådet, Yngve Slettholm, sa det så sterkt han kunne under gårsdagens møte: «Kuttene virker ikke vel begrunnet eller gjennomtenkt fra politikernes side.»

Dermed har Kulturrådet måttet tenke. De har spart innkjøpsordningene så godt som mulig, og har lykkes med å begrense reduksjonen til 5,3 millioner kroner. Men dermed må 4,7 millioner tas fra andre steder i litteraturstøtteordningene. 1,5 millioner mindre til ukeavisene (Morgenbladet, Dag og Tid m.fl.), halvering av produksjonsstøtte til klassikere, trettitre prosent kutt til nynorsk litteratur og til såkornmidler i litteraturlivet.

Ostehøvelprinsippet er ikke mer skånsomt enn at det blør kraftig likevel.

Det har vært en ilddåp for Anne Oterholm, som er rådets nye ansvarlige på litteraturfeltet. Som tidligere leder i Forfatterforeningen har hun heldigvis god innsikt i maktfordelingsprinsippet i norsk litteraturpolitikk, som består av triangelet politikere, Kulturrådet og forlagsbransjen. Ingen kan fullstendig diktere noen av de andre.

Oterholm og rådet har brukt sin maktmulighet til å fordele kuttene i innkjøpsordningene bredt - og dermed unngå å stupe inn i sjangerdiskusjonen. Forlagene får litt mindre for hver enkelt tittel. Hun har økt rabatten fra 20 og 25 prosent til 30. En engangsløsning, understreker hun. Dermed har rådet - på vegne av norsk litteraturliv - kjøpt seg tid.

Nå skal det gjøres en bred gjennomgang av innkjøpsordningene, varsler Kulturrådet. De åpner debatten med håp om bedre tanker og føringer fra politisk hold. Sjangerdiskusjonen har forhåpentlig vis ikke har malt debatten inn i et hjørne. Det er flere andre og langt mer presserende dimensjoner som fortjener oppmerksomhet. For eksempel e-bøkenes plass i ordningen.

Perspektivet bør dessuten være dette: innkjøpsordningen var begrunnelsen for etableringen av Kulturrådet i 1965. Den er et kolumbiegg som gavner bibliotekene, leserne, forlagene, forfatterne og - viktigst av alt - sikrer mulighet for å satse på nyskapende litteratur. Skal man pirke i en av de mest grunnleggende bestanddelene av norsk litteraturpolitikk, bør man vite hva man gjør.

Dette året blir et maktspill i litteraturpolitikken der ikke bare innkjøpsordningene - men også bokavtalen ligger i potten. Vær forberedt på tøffe tak.