Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Damien Jurado

Ikke opprykk nå heller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Damien Jurado spiller alltid for opprykk til sanger/låtskriversjangerens toppserie, men når ikke opp, av litt utydelige årsaker. For amerikaneren, her framme ved sitt sjuende album, opererer med en tiltalende estetikk der han lener han seg på «Nebraska»-Bruce og Townes Van Zandt. Sammenlikninger med Will Oldham er alltid nærliggende. Platene hans er alltid fordømt skikkelig gjort. Hvorfor blir han da ikke den nye Bonnie «Prince» Billy eller Josh Rouse? 1. Stemmen er for kjedelig til at det napper ordentlig i nakkehårene. 2. Er låtene egentlig bra nok, eller lar man seg lure av den lavmælte elegansen? Da Jurado gikk Hüsker Dü-elektrisk på 2002-albumet «I Break Chairs», skjedde det noe overraskende i musikken, selv om det var et stilistisk sidespor. Her skjer derimot lite annet enn at en dyktig håndverker bygger et fint, men litt kjedelig hus - igjen.