LIV OG DØD: Tate Modern viser en stor utstilling av Damien Hirsts verker i sommer. I den fremstår nittitallets store navn først og fremst som fortærende repetitiv. Bildet er av Hirst-verker utstilt på Astrup Fearnley-museet i Oslo.
LIV OG DØD: Tate Modern viser en stor utstilling av Damien Hirsts verker i sommer. I den fremstår nittitallets store navn først og fremst som fortærende repetitiv. Bildet er av Hirst-verker utstilt på Astrup Fearnley-museet i Oslo.Vis mer

Damiens nye klær

Tate Moderns OL-satsing er en svær Damien Hirst-utstilling. Den er både ærefull og avslørende.

LONDON (Dagbladet): Kjør debatt! Damien Hirst, Storbritannias rikeste og kanskje mest omstridte kunstner er nå utvalgt og velsignet av Tate Modern. Nylig åpnet museets store, retrospektive utstilling, den første sådanne av Hirsts verker. Den skal vare gjennom London-OL, når publikumstilstrømningen vil øke drastisk.

Mange av verkene er utlånt av private samlere, som antagelig trekker et kollektivt lettelsens sukk over å få et fordyrende museumsstempel på investeringsobjektene sine. Det har nemlig gått nedover med Hirst de siste årene. Kunstens hans solgte i 2009 for mindre enn ti prosent av de 270 millioner dollar de innbrakte i 2008. Av verkene som var til salgs i 2011, forble hvert fjerde usolgt.
 
Kanskje kommer samlernes sukk snart igjen til å få en melankolsk klang. Tate Moderns storsatsing er ærefull, men også avslørende. Tilbakeblikket på Hirsts karriere gir inntrykk av en kunstner som er fortærende repetitiv, og som blir litt mer usympatisk for hver omdreining.

Utstillingen har sin andel av prikkebildene, medisinskapene og de døde formalindyrene som gjorde Damien Hirst til nittitallets navn. Og det er noe litt fikst og vittig over denne delen av utstillingen. Å ta utgangspunkt i tiltroen og håpet som knytter seg til legefaget for å betrakte moderne medisin som kunst og religion, er litt artig. Det både livsnære og livløse i de isolerte formalindyrene, følelsen av ensomhet, som er kunstig ettersom slike følelser, alle følelser, har forlatt dem, er umiddelbart frapperende.

Men allerede her er det noe selvopptatt over samlingen. Tilskueren går rundt med nesen i et lite hefte, som ofte, for ofte, forklarer kunstens storhet med kunstnerens følelse da han laget dem. Beslutningen om å kutte ut galleriene som mellomledd og selge direkte til publikum, som Hirst gjorde gjennom auksjonshuset Sotheby's i 2008, presenteres som et kunstverk i seg selv. Prikkebildene handler om kunstnerens kamp for å kontrollere fargene, snarere enn å la dem kontrollere ham. Akkurat den indre kampen føles nerveslitende irrelevant for den som ser på — og mer for hvert av de mange bildene som er basert på samme tanke.

Fascinasjonen for dødsmotivet kommer og forsvinner i løpet av femten sekunder. Og den fordamper helt når Hirst beveger seg fra det eksistensielle til det nihilistiske og dekadente. Et av de siste rommene inneholder nyere versjoner av de samme motivene, prikker, dyr, sommerfugler, i deluxe-versjoner med gull og diamanter. Å parodiere det vulgære er ikke så vanskelig. Men det skal gjøres med kløkt og humor for at den som parodierer ikke skal fremstå som vulgær selv.

Hirst har alltid vært en mester til å appellere til konkurransefølelsen hos den lille, styrtrike klubben av kunstsamlere som kan betale opp mot hundre millioner kroner for et verk, som jobber for at verdien på det de kjøper skal holde seg høy og som konstant begjærer sin nestes okse, asen og eiendeler. Bildene og skulpturene er fargerike, tilgjengelige, og er, med sine velkjente gjennomgangsmotiver, en slags kunstens Louis Vuitton, noe gjester kan kaste et blikk på og kjenne igjen som noe vertskapet har måttet bla opp for.

Det er for så vidt greit. Det er ikke noe forkastelig ved å bruke kunst til å lage show og støy og passe på ikke å la det gå for lenge mellom hver gang du går etablissementet på nervene. Men det ambisiøse retrospektet på Tate Modern forsøker å si at det er noe vektig ved verkene, at berømmelsen deres er mer knyttet til en seig indre verdi enn til halloien rundt dem, følelsen da de ble til, stemningen da de ble kjøpt, kunstnerens ironisering over bransjen og kjøpergruppen som betaler ham milliarder for å gjøre nettopp dét. Men den gir inntrykk av at den som på sikt har særlig glede av Damien Hirsts kunst, er bankkontoen hans.