APESTREKER: De futuristiske produksjonene på Gorillaz' fjerde fullengder kler hjernen bak prosjektet dårlig, skriver vår anmelder. «Foto»: Promo.
APESTREKER: De futuristiske produksjonene på Gorillaz' fjerde fullengder kler hjernen bak prosjektet dårlig, skriver vår anmelder. «Foto»: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Gorillaz – «Humanz»

Damon Albarn holder på å viske seg selv fullstendig ut av Gorillaz-bildet

Hvor ble du av i alt mylderet, Damon Albarn?

ALBUM: Gorillaz gjorde det mulig for Damon Albarn å trekke seg bort fra rampelyset.

Humanz

Gorillaz

3 1 6
Plateselskap:

Parlophone

«På «Humanz» holder Damon Albarn på å viske seg selv fullstendig ut av bildet. Dermed holdes Gorillaz' grunnleggende kollektivisme på en armlengdes avstand.»
Se alle anmeldelser

Det skyldes til dels de fire tegneseriefigurene – 2D, Noodle, Murdoc og Russel – som overtok Blur-vokalistens plass på scenen, men først og fremst at det virtuelle bandet dypest sett er et samarbeidsprosjekt.

Poprap-monolittene «Feel Good Inc.» og «Clint Eastwood» ville knapt vært det samme om det ikke var for bidragene til henholdsvis De La Soul og Del the Funky Homosapien.

På Gorillaz’ stjernespekkede fjerde fullengder holder imidlertid Albarn på å viske seg selv fullstendig ut av bildet. Ikke før spor nummer ti – albumbeste «Andromeda», som huser den eksentriske soulrapperen D.R.A.M. – har 49-åringen et minneverdig vokalbidrag.

Mumlingen hans på Vince Staples’ «Ascension» og Popcaans «Saturnz Barz» holder virkelig ikke vann, mens den heslige Grace Jones-duetten «Charger» burde forblitt på raprock-kassetten den ser ut til å ha blitt sakset fra.

«Humanz» er med andre ord en ujevn utgivelse, noe som for så vidt trygt plasserer den i Gorillaz’ kontinuum. Den selvtitulerte debuten (2001) og oppfølgeren «Demon Days» (2005) er nemlig svakere enn man husker dem som, fordi høydepunktene – inkludert vidunderlige «El Mañana» – har brent seg fast i den kollektive bevisstheten.

«Plastic Beach» (2010) er unntaket, der også ablegøyene har en funksjon i albumets sommerlige og vidøyde kosmologi. Ikke minst: Albarns sensibiliteter hører hjemme i den synthige g-funken som farger lydbildet. De futuristiske produksjonene på «Humanz» – en uttalt festplate for endetiden – kler den tilbakelente engelskmannen langt dårligere, noe han også ser ut til å skjønne selv.

Dermed holdes Gorillaz’ grunnleggende kollektivisme på en armlengdes avstand.

Det er albumets fatale feilskjær, mer enn at første halvdel – hvor høydepunktene er nevnte «Andromeda», i tillegg briljante Kelelas «Submission» – er kaotisk og andre halvdel overflødig.

«We got the power to be lovin’ each other no matter what happens,» insisterer Albarn avslutningsvis. Tja.