Dampende flott steampunk

Imponerende animasjonsfilm om teknologiens forbannelser.

FILM: «Steamboy», japansk anime signert Katsuhiro Ôtomo, må være noe av det mest imponerende i sjangeren overhodet. Store forventninger er knyttet til denne filmen som kommer hele 16 år etter hans forrige mesterverk, «Akira». Når man ser resultatet skjønner man hvorfor det har tatt tid.

«Steamboy» består av ca. 180 000 enkeltruter, en blanding av to- og tredimensjonale bilder, noe håndtegnet og noe dataskapt. Det mest slående av alt er detaljrikdommen i bildene. Her er det snakk om maskiner der hver minste skrue og tannhjul er pinlig korrekt.

Skjønt «korrekt»? Katsuhiro Ôtomo har selv døpt sjangeren «steampunk» (i motsetning til cyberpunk); det dreier seg om science fiction med utgangspunkt i epoken rundt den industrielle revolusjon. De laget «fly» omtrent som Leonardo da Vinci tegnet dem.

Filmen ble ferdigstilt i fjor, nøyaktig 200 år etter oppfinnelsen av damplokomotivet. Handlingen foregår i England, med den første verdensutstillingen i London i 1851 som ramme. Historien begynner i Manchester, der 12-årige Ray Steam får en pakke fra Amerika der hans far og bestefar jobber for stiftelsen O\'Hara. Det er snakk om tre generasjoner oppfinnere med troen på teknologiens velsignelser intakt.

Skumle planer

Pakken inneholder en «dampkule», en slags hyperkomprimert kraftmaskin, som bestefaren har utviklet. Snart viser det seg at mystiske menn med skumle planer og avanserte luftskip er ute etter kula. Ray flykter, med kula under genseren, på sin selvproduserte enhjuls dampsykkel. Her er mye ikke-realisert teknologi å more seg over.

Ray blir kidnappet og ført til O\'Hara-stiftelsens paviljong på London-utstillingen der han møter igjen sin far og sin bestefar. De to er havnet på hver sin side i kampen om utnyttelse av modernitetens nye oppfinnelser. Her legges de første advarslene om faren for misbruk av teknologi fram. De nye kreftene kan snus fra å tjene menneskeheten til å ødelegge den, lyder budskapet. De som vil tjene raske penger på vitenskapen selger sin kunnskap til våpenprodusentene, viser det seg.

Imponerende

Ray gjør alt han kan for å redde dampkula unna de onde krigsprofitørene. Ser vi her en aldri så liten hentydning til atomkraftens mørke bakside fra den japanske regissørens hånd?

Tegningene av 1800-tallets London, med dronning Victoria og dertilhørende majestetiske byggverk, er like imponerende som de dampende maskinene, undervannsbåtene, dampsoldatene i rustning osv. Inne i O\'Hara-paviljongen skjuler det seg et «dampslott», et slags «Metropolis» som kan skytes ut til et flygende univers. Men mye går galt.

Min viktigste innvending mot filmen handler om dramaturgi. Siste halvdel kan virke som en eneste lang sekvens av hoppende dampventiler og eksplosjoner som utløser nye eksplosjoner. Når klimaks endelig kommer, kan det for noen fortone seg som et antiklimaks, enten på grunn av en overdose med detaljer eller på grunn av materialtretthet -   hos seeren.