Dampende likegyldig

Trang Fødsel prøver å freshe seg opp på sitt album nummer tre, men de bruker like fullt «Damp» til å befeste sin posisjon som et utrolig likegyldig norsk poporkester.

Trang Fødsel kan vise til et salgstall på nærmere 100 000 eksemplarer av sine to første album. Likevel kan mye tyde på at de har behov for å kvitte seg med stempelet som høyskole-rockere foran utgivelsen av album nummer tre.

Skolerte

Bandet bak hits som «Hippie», «Kursiv», «Drømmedame» og «Manisk» er, i motsetning til liksommusikerne og studentikonene i Postgirobygget, skolerte musikanter.

På «Damp» er bandet friere og mer lekne enn tidligere. De lar sine flinke og jazzifiserte sider tyte fram i et lydbilde som på de to første platene har vært voldsomt trivielt. Godt er det.

Men trass i lekenheten klarer ikke Trang Fødsel å forløse en ekte sjarm eller kulhet. De har en hang til anmassende og skrålende låter som muligens fungerer på en rallende krokveld i Volda, men som verken er fengende eller utfordrende nok til å ha noen betydning på cd.

Ok låter

Man blir ikke rødsprengt av irritasjon over å høre på «Damp». Som på forgjengeren «Feber» har bandet noen ok låter. «Hele veien hjem» er en fin smyger, mens «L.I.G.G. U.N.N.A» er øyeblikkspop som fungerer.

Dette til tross: Trang Fødsel er et grunnleggende ukarismatisk orkester. De mangler stil, profil og kollektiv spisskompetanse til å kunne hevde seg i en norsk musikkhøst det damper av.