Dampende perle

La dampen fra et tyrkisk bad sive inn i norske kinoer for å bli der riktig lenge. «Hamam» er en liten perle - vakker, overraskende, mangfoldig og sensuell. Til å bli forført av.

Et vell av forførelser av så ymse slag også i selve filmen, en historie som begynner i Italia og ender i Istanbul, hvor vi oppholder oss det meste av tida.

Når slutten inntreffer, har du vært med på en stillfaren, men dramatisk reise. Og det er ikke sikkert du vil hjem.

Betatt

Et hamam er altså et tradisjonelt, tyrkisk bad. Et slikt arver romeren Francesco (Alessandro Gassman) av en ukjent tante.

Vår venn, en effektiv og vellykket herremann med vakker kone i et ikke helt knirkefritt ekteskap, drar til Tyrkia for å selge unna sakene i en fei.

Så blir han altså betatt. Av badet, av familien han kommer til, av byen Istanbul og et annet levesett enn han er vant til. Han setter i gang med å restaurere hamamet.

Her skal ikke røpes for mye av en historie som tar flere overraskende vendinger. La det være nevnt at fru Marta (Francesca d'Aloja) fra Roma etter hvert kommer anstigende. Ingenting går som ventet for henne, heller.

Sukkertøy

Ferzan Vzpeteks film har vakt kontroverser i det muslimske Tyrkia. Enhver som ser den vil forstå hvorfor, men den er et varmt innlegg for toleranse og åpenhet.

«Hamam - det tyrkiske badet» er en tett, spennende og glimrende fortalt film, hvor det aldri sies for mye. Den har både melankoli og mengder av livsglede. Bildene fra Istanbul er små sukkertøy å slikke i seg, musikken nydelig og elegant brukt. Alt er en opplevelse som ikke burde havne i «smal film»-båsen.

Framfor alt handler det om livets store uforutsigbarhet. Du blir rett og slett litt lykkeligere av denne.