Dance Into The Light

Det er slutt på balladesanger og klisseviser fra Phil Collins. Med «Dance Into The Light» har Genesis-veteranen kastet blikket mot Afrika, men uten å treffe nerven i verdensmusikken.

For ti år siden lagde Paul Simon «Graceland». Før dette igjen ga Genesis-kollega Peter Gabriel sin anerkjennelse til samme musikkarv.

Collins skal roses for at han endelig har ristet av seg 80-tallet. Det er en tydelig vilje til musikalsk forandring, men plata makter ikke å fange vitaliteten i verdensmusikken. Phil Collins' største problem er sannsynligvis at han er redd han skal støte noen. I «Take Me Down» er det for eksempel elementer av verdensmusikk, gospel og tradisjonell rock. Men til tross for flotte råmaterialer, blir låta aldri det blandingsproduktet som utgangspunktet lover.

Det gir heller ikke noe tyngde til albumet at han har tolket Dylans «The Times Are A-Changing»; jeg synes ikke sekkepiper gir en ekstra dimensjon til Dylans musikk.

Phil Collins er fortsatt mannen som ga oss «In The Air To Night», og det var vel strengt tatt mer til plage enn glede.