Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

D'Angelo og barndommens elv

På sporet av den (for)tapte tid i D'Angelos «Black Messiah».

COMEBACK: D'Angelo fotografert under sin konsert på Quartfestivalen 2000, like før han trakk seg tilbake i fjorten år, uten særlig andre livstegn enn urovekkende tabloidrapporter om rusmisbruk og arrestasjoner. Foto: Scanpix
COMEBACK: D'Angelo fotografert under sin konsert på Quartfestivalen 2000, like før han trakk seg tilbake i fjorten år, uten særlig andre livstegn enn urovekkende tabloidrapporter om rusmisbruk og arrestasjoner. Foto: Scanpix Vis mer

Romjulen; tiden for å gå opp igjen gjengrodde spor, pirke opp gamle sårskorper, vende tilbake til gamle trakter. Sånt kan bli en krevende øvelse. Også i kunsten. Som å svømme motstrøms opp en elv. Og nettopp elver er en velkjent og urgammel metafor for våre livsløp. Aller mest hardtslående uttrykt av det gamle motkulturelle ikonet og språklige geniet William S. Burroughs.
 
 I en karakterisk, svært Burroughsk setning som pussig nok faller i en av hans mest ukarakteristiske bøker. Perlen «The Cat Inside», som handler om hans liv sammen med katter. Opprinnelig publisert i et begrenset opplag og distribuert til venner og kjente, men heldigvis i dag lett tilgjengelig som pocket. En av mine favorittbøker, og jeg er et hundemenneske! På et plan er boken akkurat det man kunne forventet av en bok med et slikt utgangspunkt:

En uhyre søt kattebok. Blandet med utlegninger om Burroughs tanker om åndelivet (ikke akkurat innafor rammene til den rasjonelle nyateismen, kan du si ..). Om restene etter det urgamle, av en tidsalder som var i ferd med å gå tapt i det «siviliserte» Amerika han befant seg. Og om rester av hans egen fortapte tid, som når han går gjennom gamle dagboknotater fra hans første erfaringer med katter i huset og i møte med sitt gamle jeg nådeløst oppsummerer:

I don't think anyone could write a completely honest autobiography. I am sure no one would bear to read it: «My Past Was an Evil River». 

Et dyptetsende alternativt navn på det man vanligvis omtaler som «Min barndoms elv» (og forøvrig et omskrivd sitat fra den franske Nobelprisvinneren Saint-John Perse). For Michael Eugene Archer, stort sett bedre kjent som D'Angelo, het barndommens elv James River. Den renner fortsatt gjennom hans hjemby Richmond, Virginia. Men kan D'Angelo vende tilbake til sin barndoms elv? Som kjent tok det femten år mellom mesterverket «Voodoo» og «Black Messiah», D'Angelos tredje album på tjue år som tok oss på sengen (eller som en viss kveld på kjerringa) for et par uker siden. I mange av disse årene kom det med ujevne mellomrom beskjed om at D'Angelo var i studio igjen og hadde gjenopptatt arbeidet med det kommende mesterverket. 

Med arbeidstittelen «James River». Og selv om det ferdige albumet altså fikk en annen tittel, og et nokså løst sosiopolitisk konsept knyttet til den igjen, er det verdt å merke seg at en stor del av låtene på «Black Messiah» ble påbegynt til et album med den (om man kjenner bakgrunnen) svært selvbiografisk klingende tittelen «James River».

Så hva skjedde? Kom D'Angelo til samme konklusjon angående umuligheten av å lage et emosjonellt ærlig selvbiografisk verk som William S. Burroughs før ham? Det blir spekulasjon. På samme måte som man bare kan spekulere i hva D'Angelo egentlig har drevet med de siste femten årene eller så, siden «Voodoo». Men noe vet man. Fra tabloidrapporter om arrestasjoner for innehav av narkotika, innsjekkinger på rehabklinikker og forsøk på å kjøpe seksuelle tjenester av polititjenestekvinne i sivil (!). Fra lekkede "mugshots" som vitnet om fysisk forfall. Fra venner og familie som rapporterte om at fyren hadde isolert seg nærmest totalt fra menneskelig kontakt. 

Det er med disse tingene i bakhodet langt mer interessant å se etter restene av et i utgangspunktet selvbiografisk prosjekt, bak det nokså tynne fernisset av sosiopolitisk relevans (knyttet som det er til hendelser som fant sted helt i slutten av albumets tilblivelsesprosess). For slike spor finnes, hist og pist, over hele albumet. Men kanskje først og fremst på den ene av tre låter hvor D'Angelo også har skrevet teksten selv, alene: Todelte «Back To The Future».

I just wanna go back, baby
Back to the way it was

Som lett kan leses overfladisk, som en oppsummering av D'Angelos svært tradisjonsbundne (men også tradisjonsblandende) måte å angripe soulmusikken. Særlig siden låten til overmål nikker musikalsk til riffet fra «Voodoo»-singelen «Left & Right». Men det er mer på spill her. 

I used to get real high, now I
But now I'm just gettin' a buzz
I wanna go back, baby
Back to the way it was

Med klar referanse til hans egne svært offentlig kjente problemer med såvel alkohol som andre substanser. Spørsmålet er: kan han gå tilbake? Ikke bare metaforisk, men fysisk:

If you win, no matter if you lose
You got to come back again
Pay some dues
Back in Richmond, shit ain't changed a bit in
Niggas with a little piss in got some attitudes
I been wondering if I can ever again
So if you're wondering about the shape I'm in
I hope it ain't my abdomen that you're referring to

Og her er vi sannelig tilbake ved elva og Richmond igjen. Men heller ikke her, kanskje særlig ikke her, slipper han unna det offentlige bildet av seg selv. Som for eksempel det seksualiserte bildet av ham selv, som han etter sigende noe motvillig gikk med på for videoen til «Untitled (How Does It Feel)». Selv stiller D'Angelo sjelden til intervjuer, og blir enda sjeldnere særlig nærgående i sine svar. Men snakkesalige samarbeidspartnere som ?uestlove har fortalt om hvordan den D'Angelo vi så på de nevnte "mugshots" var et resultat av et høyst bevisst fysisk forfall. Forårsaket av en bristende selvtillit, et behov for å finne ut om han lenger hadde et "jeg" utover denne offentlig seksualiserte kroppen. 

«Black Messiah» fungerer forhåpentligvis som et bevis på at et slikt "jeg" fortsatt finnes, i hvert fall i form av en kunstnerisk persona. Hvilke spørsmål som ble stilt under det aldri fullførte prosjektet «James River» vet vi som sagt ikke. Men vi ser allikevel antydningen av et svar, et velkjent svar, for både i det som blir sagt og i det som forblir usagt er det muligens beslektet med William S. Burroughs og Saint-John Perse:

Du kan aldri komme hjem igjen.  

 
 
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media