Over Oslo: Fra 34. etasje i Oslo Plaza forklarer Daniel Kvammen hvorfor han mener den nye rikdommen har gjort nordmenn selvgode.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Over Oslo: Fra 34. etasje i Oslo Plaza forklarer Daniel Kvammen hvorfor han mener den nye rikdommen har gjort nordmenn selvgode. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Daniel Kvammen langer ut mot Lothepus' festankomst

Mener nordmenn har et mentalitetsproblem.

(Dagbladet): «Fjorden Cowboys»-kjendisen inspirerte Daniel Kvammen (29) til å skrive om hvordan den norske mentaliteten har kommet skeivt ut. På det nye albumet «Maktlaus» langer Kvammen ut mot kjendisdyrking, dobbeltmoral og den voksende materialismen på bekostning av solidaritet og indre verdier.

- Vi er i ferd med å bli vår egen verste fiende, sier han.

Etter to album med personlige tekster vender Kvammen blikket utover. Sterkest kommer det til uttrykk i det siste sporet på albumet, «Den elendige løysinga».

Ideen til låten springer ut av en fuktig kveld i Hardanger. Det var før Leif Einar «Lothepus» Lothe hadde blitt forsidestoff gjennom «Farmen kjendis». Før han hadde lansert Lothepils, strikkagenser og selvbiografi.

PUST I BAKKEN: Hør singer/songwriter Daniel Kvammen fra Geilo spille «Du fortenar ein som meg» i Dagbladets valgbod. Video: DBTV Vis mer Vis mer

Et drønn fra fjorden

Daniel Kvammen var på fest på Lofthus, satt på verandaen og klimpret på gitaren. Ute på fjorden var en båt på vei mot land. Plutselig var det som om hele festen vendte oppmerksomheten i samme retning. «Nå kommer han!» «Tror du det smeller?». Forventningene til at noe skulle skje bredte seg som ringer i vannet.

- Jeg skjønte ingenting, før jeg hørte et drønn fra fjorden.

Gitarakkordene druknet i braket; Lothepus hadde annonsert sin ankomst med en dynamittsalve.

- Denne hendelsen er et godt bilde på hvordan nordmenn brøyter seg fram i verden. Det var noe småkongelig over entreen til Lothepus. Det er ingen stor forskjell på han og Petter Pilgaard i så måte. Enten du kommer fra bygda eller byen, kjører båt eller Porsche SUV – dette handler om en felles mentalitet som har kommet ut av kontroll. «Frå høgaste toppen til lengst inni business-nasen», som jeg synger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lothepus tar det som et kompliment når han konfronteres med kritikken. Han synes det her helt greit å bli karakterisert som småkongelig:

- Sånn er livet i Hardanger, det trengs litt action og rabalder. Men Kvammen må lære seg å høre forskjell på dynamitt og kanon, det var en kanonsalve jeg fyrte av.

Lothe innrømmer at han ofte handler før han tenker.

- Jeg husker at jeg fikk litt kjeft av politiet den gangen. Men nok om det, har du fått med deg at boka mi fortsatt topper bestselgerlistene?

Ny plate: Med "Maktlaus" gir Daniel Kvammen ut årets andre album.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Ny plate: Med "Maktlaus" gir Daniel Kvammen ut årets andre album. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Krass tekst

Tilbake til Kvammen. Han sitter i en av de dype stolene i 34. etasje på Oslo Plaza. 34 Skybar strekker seg mot skyene med utsikt over hele byen. Stedet kalles «et kraftpunkt mellom folkelighet og det nye rikdomsidealet».

Selv om «Den elendige løysinga» er inspirert av Lothepus-episoden, understreker Kvammen at innholdet ikke handler om Lothepus.

- Teksten er veldig krass i retorikken. Det er ikke det at jeg mener nordmenn har «gone bad», men velstanden har kommet veldig fort. Og jeg kommer fra en generasjon som ikke har jobbet for pengene. I så måte er det også et blikk innover i meg selv. Spørsmålet er hva denne rikdommen gjør med skallen vår.

- Ja, hva gjør den med oss?

- Jeg har ikke noe imot rikdom i seg selv. Men rikdommen skaper et felles mentalitetsproblem. Vi tenker i første rekke på meg og mitt. Målsetningene våre handler om ting som kan kjøpes for penger snarere enn indre verdier.

- Typisk norsk å være selvgod

Kvammen brukte lang tid før han gjorde alvor av å skrive låter om temaet.

- Men til slutt bestemte jeg meg for at jeg hadde lyst til å gjøre mitt i stedet for å holde kjeft. Selv om noen skulle bli fornærmet, er dette holdninger og samfunnstrekk som jeg ville si noe om fra mitt ståsted som en slags outsider. Jeg er jo en del «bygdis» og en del innflyttet bygutt.

Kvammen ser stadig tedenser til at det norske samfunnet er på villspor. Det kommer til uttrykk både i mediebildet og i samtaler med venner og kjente.

- Det har kanskje blitt typisk norsk å være selvgod. Og når alt kommer til alt, er dette noe vi alle taper på. Urealistiske idealer gir grobunn for angst og nevroser, sier han og fortsetter:

- Det vil alltid være noen som stikker seg ut. Men når det står en Tesla på annethvert gatehjørne, sier det mer om rikdommen vår enn om miljøvern. Vi har fått et vridd perspektiv, jeg savner mer nestekjærlighet, at vi er flinkere til å se hverandre.

Han kan bli like sjokkert av folk han møter i Oslo som av fest-dynamitt i Hardanger.

- Velutdannede venstrideside-poltikere med flotte lønninger kan stå og prate om sosialisme og vanlige folk som om det er en karrierestige. Det finnes de som kaller seg selv Champagne-sosilister. Sånt gir virkelig ingen mening for meg.

Brudd og flytting

Et annet tema på «Maktlaus» er kjærlighetssorg og hvordan man bearbeider et brudd. Kvammen tar opp tråden fra februar-utgivelsen «Vektlaus». Men der var låtene mer håpefulle, nå handler det om å innfinne seg med at ting er over.

- Den forrige plata var lagd i en desorientert tåke som hadde oppstått etter et tungt brudd. Alt handlet om en slags storslagen siste fanfare til håp, kjærlighet og kanskje til og med livsglede. Disse kjærlighetslåtene er mer som når en fyrer av skudd ved et gammelt minnesmerke. De er rettet ut i løse lufta, for å hedre det som en gang var.

Det som startet som ett album ble underveis til to.

- Tida etter bruddet har vært den mest kreative perioden i mitt liv. Jeg greide ikke å stoppe å skrive låter, og det ble klart at jeg både tekstlig og musikalsk hadde materiale til to plater.

Mens forgjengeren var en rendyrket pop-produksjon, beskriver han «Maktlaus» som mer «quirky» og rar.

- Først kalte jeg det søsterskipet, men etter hvert har det blitt den onde halvbroren, sier han med et smil.

Siden utgivelsen av «Vektlaus» har Kvammen levd «et nomadisk liv». Han har bodd hos venner forskjellige steder i Oslo, og nå bestemt seg for å flytte hjem til Geilo.

- Jeg liker ikke å være statisk. Jeg føler at det låser meg, og setter meg fast i enkelte tankerekker. Det er liksom fint å flytte på seg med jevne mellomrom, møte forskjellige folk og omrokkere hodet litt, rett og slett.