Daniela og Shireen kan ikke møtes ansikt til ansikt

Nå har brevene deres blitt bok.

BREVVENNER: Shireen Anabtawi (.t.v.) og Daniela Norris ble venner i Geneve, nå er de tilbake i Israel og kan ikke møtes ansikt til ansikt. De må skrive brev. Foto: INES GARCIA BAENA
BREVVENNER: Shireen Anabtawi (.t.v.) og Daniela Norris ble venner i Geneve, nå er de tilbake i Israel og kan ikke møtes ansikt til ansikt. De må skrive brev. Foto: INES GARCIA BAENAVis mer

LONDON: To kvinner, den palestinske Shireen Anabtawi og den israelske Daniela Norris, ble venner da de arbeidet i Genève.

Barna lekte sammen, familiene møttes ofte og vennskapet ble stadig sterkere, men da de kom hjem til Israel, kunne de ikke lenger møtes.

Det er en times kjøring mellom den palestinske byen Ramallah og den israelske Tel Aviv. Men kvinnene kan ikke møtes på kafé i deres hjemland, de må skrive brev i stedet. Disse brevene er nå utgitt på engelsk i boka «Crossing Qalandiya» (Reportage Press).

Israels redsel for sine arabiske naboer har skapt dype skiller. Det er bygd en ny «Berlin-mur» gjennom landet. Palestinerne lever i gettoer som de fargede gjorde det i sine bantustans i Sør-Afrika, og protestantene og katolikkene levde slik i Nord-Irland, i atskilte bydeler. I alle disse landene manglet det altfor lenge dialog og forsøk på forståelse, men noen brøt ut og skapte vennskapsbånd på tvers av murer, piggtrådgjerder og veisperringer. Først når mange nok krevde endringer, våknet politikerne og begynte dialogene som førte til forhandlinger.

De to kvinnene Daniela Norris fra Israel og Shireen Anabtawi fra de palestinske områdene på Vestbredden klarte å møtes igjen denne høsten i London, hvor de lanserte boka som bygger på brevvekslingen de har hatt siden de kom hjem fra Genève. De opptrådte på det jødiske kultursenter i Hampstead i Nord-London og leste fra boka og svarte på spørsmål.

Det var en lydhør forsamling som hørte kvinnene lese og diskutere forholdene i Israel og De palestinske områdene. Forbausende få visste hvor vanskelig det er, særlig for palestinere å bevege seg fra ett område til et annet i Israel. De må ha passersedler, de må forklare seg i det uendelige om hvorfor de vil gå fra en sone til en annen og vaktene ved veisperringene forsinker dem unødvendig mye.

Flere av de frammøtte hadde tårer i øynene, noen gråt da de fikk beskrevet hvor vanskelig det er å være venn med det som oppfattes som fienden. «Vi læres opp fra vi er barn til å se på palestinere som fiender,» sa Daniella Norris og Shireen Anabtawi innrømmet at det er likedan på den palestinske siden.

- Helt til jeg møtte deg så jeg på alle jøder som fiender, nå ser jeg på dere som ganske enkelt medmennesker, det vi trenger er mye bedre kommunikasjon, sa Shireen Anabtawi.

- Det eneste som kan hjelpe er dialog, og uansett hva som skjer så kommer vår dialog til å fortsette, svarte Daniela Norris.

Begge kvinnene var enige om at det er begått feil på begge sider, og at det som må til er å knytte flere vennskapsbånd mellom mennesker på tvers av murene og sperringene. Qualandiya i boktittelen er navnet på kontrollposten mellom Ramallah og Jerusalem.

De to Midt-Østen-kvinnene minner meg om Fredsfolket i Nord-Irland som ble startet av Betty Williams og Mairead Corrigan i 1976 etter at de hadde opplevd at tre barn ble kjørt ned og drept av en IRA-mann som ble skutt av britiske soldater mens han kjørte en bil. Betty Williams så det som skjedde. Mairead Corrigan var barnas tante. De to kvinnene kom sammen, de protesterte mot volden og de arrangerte protestmarsjer, de startet samtalegrupper og arrangerte utflukter for ungdom fra begge religionsretningene. Arbeidet tok tid, men bidro nok til at IRA-ledere og britiske politikere startet hemmelige forhandlinger om en politisk løsning.

Mairead Corrigan og Betty Williams fredsfolk var en viktig pressgruppe.

Kvinnene i Nord-Irland skapte en bevegelse for fred og fikk Nobelprisen for det. De to unge mødrene fra Vestbredden og Israel håper at andre vil gjøre som dem og bli venner på tvers av sperrelinjene og mener det går an å skape fred ved samtaler og større forståelsen mellom vanlige mennesker. Slike vennskap er mer enn politikerne har klart å få til hittil. Alle fredsforhandlinger synes å strande.

Ofte er kvinner og mødre langt bedre fredsmeklere enn politikere og militsledere. De kan få sønnene til å slutte å drepe motstanderne. Hvis det er noen som kan snakke til unge, militante menn, må det være deres mødre.

Daniella Norris og Shireem Anabtawi har begge to barn, barna ble venner i Genève, men har ikke sett hverandre siden de var der. Nå kan de bare se bilder av vennene som vokser opp. Mødrene må fortelle i brev hva de gjør. De israelske barna kan dra til strendene og bade mens de palestinske må nøye seg med noen få og overfylte svømmebassenger. Dagligdagse sysler er viktige. De to mødrene forteller hverandre om hvordan livet arter seg i brevene og de stiller spørsmål som er svært personlige, men som også gir større forståelse.

«Hadde du kjærester før du møtte mannen din og hvordan møtte dere hverandre?» Det er et spørsmål som opptar begge. Shireen Anabtawi er troende muslim og kunne ikke ha kjærester før hun fant den rette, Daniela Norris som er sekulær jøde og kommer fra en ikke-troende-familie, hadde derimot flere kjærester som hun forteller litt om. I hennes omgangskrets møter de mange unge menn og kunne ha flere forhold før de møtte den som ble ektefelle.

Dagliglivets problemer er store for de to mødrene, som ikke legger skjul verken på personlige eller følelsesmessige problemer som opptar dem, spesielt palestineren Shireen Anabtawi opplever mange overgrep. Hun bor i Ramallah, mens hennes mor bor i Nablus. For å komme dit må de passere flere sperringer og de israelske soldatene lar dem vente i timevis før de slipper gjennom.  

I stedet for å stå i kø og vente går mora til Shireen en lang omvei gjennom utmarka. Hun strever seg rundt sperringene med mat til datteren, det er noe gode mødre og bestemødre gjør. Resultatet er at hun kommer fram med den tunge matkurven ganske så utslitt.

Den nå avdøde Jean Currie i Society of Women Writers and Journalist i Storbritannia, skrev før hun døde: «Selv om du aldri leser en annen bok, så må du lese denne. De to forfatterne lærer gradvis å forstå hverandres situasjon og meninger uten helt å gi avkall på sine egne. Hvis alle politikerne leste denne boka og begynte å lytte til hverandre, slik disse to kvinnene gjør, ville det ikke være noen Midtøsten-konflikt.»

Jeg er enig. Les boka.

Jan Tystad er norsk journalist og forfatter, bosatt i London.