HELLE THORNING-SCHMIDT: Sosialdemokratenes leder er favoritt til å overta som statsminister. Foto: Mads Nissen,  EPA/Scanpix
HELLE THORNING-SCHMIDT: Sosialdemokratenes leder er favoritt til å overta som statsminister. Foto: Mads Nissen, EPA/ScanpixVis mer

Danmark mot Danmark

I dag stemmer danskene i valget som framstilles som en episk kamp om Danmarks sjel. Men den som drømmer om enorme forandringer vil nok bli skuffet.

Er en epoke slutt? Da Anders Fogh Rasmussen vant folketingsvalget i 2001, ble det begynnelsen på en dramatisk omlegging av Danmark. Med sitt angrep på «smaksdommere» og eksperter, med sine innstramminger i innvandringspolitikken og med sin staute støtte til George W. Bush' utenrikspolitiske verdensbilde, lagde Fogh Rasmussen et annerledes land. Danmark ble et laboratorium for en ny høyrepolitikk med det høyreliberale Venstre og de Konservative i regjering, støttet av Europas kanskje mest suksessrike høyrepopulistiske parti, Dansk Folkeparti, utenfor regjeringen. Liberoposisjonen har vært en drømmerolle for populistene i DF, selv om partiets leder Pia Kjærsgaard har signalisert at hun godt kan tenke seg mer formelt ansvar og en statsrådsstol. Men får meningsmålingene rett, mister Kjærsgaard både makt og innflytelse i morgen.

Kanskje det var de dystre utsiktene som har fått Dansk Folkepartis leder til å sette den mest dramatiske merkelappen på valget: «Slaget om Danmark», kalte Pia Kjærsgaard det da valgkampen startet. For hennes velgere dreier det seg stadig om et slag mot noen som kommer utenfra. «Vi stoler. Også på utlendinger», lyder et av sentrumspartiet de Radikales valgkampslagord. Dansk Folkeparti laget raskt sin egen variant: «Vi stoler. Særlig på dansker». Slik slåss Kjærsgaard for Danmark, og det har fungert så bra at hele Europa har stirret på henne, enten for å få inspirasjon eller som alternativ til en skrekkfilm.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter ti år som premissleverandør for regjeringen i alskens debatter om danskhet, virker ikke det populistiske folkepartiet like selvsikre. Hvis den røde blokken vinner i dag, er det blant annet fordi folk er ferdige med Fogh Rasmussens borgerlige samarbeidsprosjekt og dets etterdønninger. Avisa Politiken snakket nylig om protestsangenes tilbakekomst i dansk popmusikk som en bivirkning av 10 års konservativt styre i Danmark - i forbindelse med den nye låta «Du er en lort», som forteller folk at statsminister Lars Løkke Rasmussen er en dritt. Og at Pia Kjærsgaard er en dritt. «Gi' mig København igen, min fargerike gamle ven, gi' mig frisindet igen, vi vil ha frisindet igjen, Gi meg Danmark tilbage, ligesom i de gamle dage», sang rapperen Natasja i 2007. Kanskje den danske nostalgien nå ikke først og fremst handler om hvite mennesker som drikker bayer og spiser pølser, slik Dansk Folkeparti gjerne vil ha det til. For stadig flere velgere handler «Slaget om Danmark» om å vinne tilbake noe Kjærsgaard har vært med på å ødelegge.

Slik sett kan man si det er et viktig valg i dag, et valg mellom to Danmark stilt opp mot hverandre. Det er mulig å se det slik, men det er nok en overdrivelse. For noen dramatisk omlegging ligger ikke i kortene, selv om den røde blokken skulle vinne. Sosialdemokratenes leder Helle Thorning-Schmidt har ført en valgkamp som ikke har handlet så mye om ideologi som om økonomiske justeringer. Hennes dueller med statsminister Lars Løkke Rasmussen har ikke gitt inntrykk av de helt store politiske forskjellene.

«Danskene må arbeide 12 minutter mer om dagen», har Helle sagt. «Seks minutter mer om dagen er bedre», mener Lars. Også i diskusjoner om Danmarks kontroversielle asyl- og innvandringspolitikk er det mange likhetstrekk: Helle Thorning-Schmidt er livredd for at velgerne skal tro en rød regjering vil løsne det stramme grepet, og har advart friskt mot «sharialovgivning i danske gettoer» for å framstå som streng.

Så hvor kommer de store endringene til å komme fra, når mye er likt? Mens Danmarks svar på AP og SV, Sosialdemokratene og Sosialistisk Folkeparti, forbereder seg på mulig regjeringsmakt, har de blitt så like at mange velgere på venstresiden ser ut til å foretrekke mer radikale alternativer: Partiet Enhetslisten, som er det partiet som likner mest på norske Rødt, ligger an til et brakvalg.

Valgets virkelige vinnere tegner imidlertid til å bli sentrumspartiet Radikale Venstre, som best kan sammenliknes med norske Venstre. Partiet ser ut til å lykkes med sin strategi: Å markere avstand til de store partienes panisk strenge utlendingspolitikk. Og å være et parti som går på tvers av de etablerte blokkene i dansk politikk. Enkelte meningsmålinger viser at partiet har doblet oppslutningen. Kanskje er det her den store omveltningen kommer. For hvis blokkpolitikken blir mindre rigid, mister Dansk Folkeparti mye av sin innflytelse uansett hvem som vinner i dag. Det er et skifte som er grunnleggende og viktig - også utover Danmarks grenser.

Hva gjør så Dansk Folkeparti selv? De forsøkte i siste liten å nå fram til kjernevelgerne med et nytt løfte: Gratis pepperspray til alle pensjonister. I kveld får vi vite hvor mange som syntes det var en god idé, og hvor mange som mener forslaget vitner om et parti som er i ferd med å miste grepet om dansk politikk.