Dannelse - i beste mening

Den tyske professoren Dietrich Schwanitz har skrevet boka «Dannelse».

«Van Gogh...Van Gogh...er ikke det han senterforwarden på det nederlandske fotballandslaget som brakk nesen til den tyske målvakten i siste VM?»

«Jo, i prinsippet, men det var ikke nesen, det var øret, og han brakk det ikke på målvakten, han skar det av seg selv.»

Denne replikkvekslingen om maleren Vincent Van Gogh finner sted i Dietrich Schwanitz' bok «Dannelse», som nylig er kommet på norsk. Forfatteren bruker scenen til å forklare en av mange definisjoner på dannelse: «Dannelse består av kunnskaper man ikke får spørre om.»

  • Dietrich Schwanitz er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Hamburg og har skrevet flere tyske bestselgere. Hans kampsak er å få begrepet dannelse tilbake til heder og verdighet. I bokas etterord spør han retorisk: «Hvorfor oppfører de intellektuelle på kultursidene seg som om dannelse var et skittent ord som man til nød kan bruke ironisk?»
  • Den dannelse Schwanitz kjemper for, er langt fra den utbredte norske mistolkning av ordet, nemlig at dannelse er en slags Unge Høyre-egenskap, hvor det dreier seg om å bruke serviett, neie pent og velge rett vinglass. Dannelse i hans forstand er en sum av kunnskap, evner og åndstilstand. En fortrolighet med grunntrekkene i historie, filosofi og vitenskap. Kjennskap til hovedtrekkene i kunsten, musikken og litteraturen. En referansebakgrunn som gjør det mulig for et menneske å føre en dannet samtale.
  • Hans håndbok i dannelse tar for seg kunnskapsbasen i det europeiske kulturgrunnlaget. Allmennkunnskap i sin fulle bredde rulles opp i boka. Hvem var Afrodite, Don Quijote, Hamlet, Faust, Robinson Crusoe, Anna Karenina og Don Juan? Schwanitz gir ikke bare svar, han forklarer også hvorfor det er viktig å vite hvem disse skikkelsene var og hva de symboliserer.
  • Etter å ha presentert all denne kunnskapen, gir han råd og vink om reglene for bruken av den. Dannelse er et sosialt fenomen med skjulte regler, hvor det finnes «insiders» og «outsiders», skriver Schwanitz.
  • Det hører også med til dannelsen å vite hva man ikke trenger å vite. Forfatteren mener at dette har vært viet altfor lite oppmerksomhet. Som unødig framholder han kunnskap om teknikk, for eksempel hvordan et kullkraftverk virker. Viten om TV-programmer er også unødvendig, ifølge ham. Men det virkelige ormebol av fruktesløs kunnskap, det finner forfatteren i kunnen om dagens fyrstehus i Europa. En dannelsens fallgruve.