Dannelse eller kompetanse?

Dannelse gjør deg ikke nødvendigvis attraktiv på arbeidsmarkedet, men den gjør deg kanskje interessant som venn, medmenneske og medansvarlig samfunnsborger. Det bør være skolens ansvar å formidle dette.

førsteamanuensisLørdag den 8. januar har Kristin Halvorsen en artikkel i Dagens Næringsliv som kan gjøre en ytterst forstemt. Hun begynner riktignok med en konstatering som ingen kan være uenig i, nemlig at størsteparten av vår nasjonalformue består av mennesker med innsikter som vi skal leve på i framtida. Hun stiller også krav om økte ressurser til skolen, og det synes også flere og flere å slutte seg til i dag.

Hele artikkelen er imidlertid gjennomsyret av det synspunkt at skolen er til for å gjøre oss klare for arbeidslivet, og at dens primære oppgave er å utstyre eleven med forutsetninger som tilfredsstiller næringslivets behov. Trylleformelen i hennes artikkel er ordet kompetanse, som hun presterer å bruke 13 ganger i artikkelen. Nasjonalformuen vår er egentlig ikke menneskene i dette landet, framgår det etter hvert, men deres kompetanse, og når pengene til skolen er for få, er det hennes hovedbekymring at det går ut over skolebarnas kompetanse.

Spør vi så hva slags kompetanse det dreier seg om, er det helt entydig at kompetanse her må forstås som de egenskaper hos menneskene som næringslivet etterspør. Hun sier også at den kompetansen hun tenker på, er den som skal sikre verdiskapinga framover, og de verdiene det her er snakk om, er naturligvis materielle verdier. Den skal sikre oss større hus, større hytter, større biler, dyrere møbler, flere Syden-reiser, flere mobiltelefoner, osv. Den sikrer oss imidlertid ikke flere kunstopplevelser og flere venner. Overskriften på Kristin Halvorsens artikkel er «endringskompetanse». Et næringsliv i stadig omstilling krever mennesker med endringskompetanse. Vi må ikke bare utdanne mennesker for dagens, men for morgendagens arbeidsliv.

Men er det slik at skolen utelukkende er til for å gjøre oss til funksjonsdugelige arbeidstakere? Til strømlinjeformede og tilpasningsdyktige industriroboter, tøyelige og føyelige som tyggegummi, klare til å bli tygd av det store samfunnslegemet, klare til å takle og akseptere alle forandringer betinget av utviklingens lov? Nei, for all del, slik har det aldri vært, og det kommer forhåpentligvis heller ikke til å bli slik, selv om vi har hatt Herneser som har prøvd og prøvd. Nå er nok Halvorsens artikkel farget av hensynet til forståelseshorisonten hos leserne av det organ artikkelen er publisert i. Likevel er det forstemmende at en såpass reflektert politiker som Kristin Halvorsen ikke ser dette og unngår den grøfta hun har falt i.

I 1969 skrev Jon Hellesnes et essay med tittelen «Ein utdana mann og eit dana menneske», som fortsatt har stor aktualitet. Her går han inn for å rehabilitere begrepet dannelse, og sier samtidig at det står for en målsetting all utdanning burde etterstrebe. På mange måter står dannelse, slik Hellesnes bruker begrepet, i direkte motsetning til det som ligger i begrepet kompetanse. Dannelse betyr blant annet at en forholder seg til og problematiserer samfunnet som en totalitet, ikke bare utvalgte deler av det. Med dette menes at dannelse er noe som skal gjennomsyre menneskets liv på alle områder hvor det utfolder seg, og som kanskje også medvirker til at det ikke bare utfolder seg på ett, men på mange områder.

Ser vi på all skole som forberedelse til yrkeslivet og bare det, blir de uttellinger skolegangen gir i form av materielle verdier, et mål på dens kvalitet. Landets brutto nasjonalprodukt blir tilsvarende et mål på om skolen har gagnet utviklingen av landet som helhet, dvs. om landets totale intelligensreserver er tatt i bruk. Men menneskets velferd er ikke avhengig av det materielle alene. Ja, i dag vil vel mange si at de fleste nordmenn har skaffet seg all det lykke som er tilgjengelig via materielle goder. Skolen skal formidle bevissthet om verdier på alle livets områder, for eksempel estetiske verdier, etiske verdier, den skal stimulere egen kreativ evne, den skal formidle kunnskap om kulturtradisjonen i vid forstand og vilje til å føre videre de verdier som ligger nedlagt der. Skolen skal også formidle evne til å forhold seg til andre mennesker av ulike raser og nasjonaliteter, den skal formidle evne til å løse konflikter uten å ty til vold, og den skal formidle økologisk bevissthet. I dag er det ikke minst viktig at skolen forbereder dagens unge på de problemer som oppstår fordi Norge er blitt et flerkulturelt samfunn. Klarer skolen å vise at eleven i størst mulig grad bør se disse ulike livsområdene i sammenheng og møte dem med en reflektert, enhetlig grunnholdning, da er den kanskje også på vei til å formidle dannelse.

Mange utdanningsteoretikere har i de senere årene pekt på at skolens betydning som kunnskapsformidlende instans i de vesteuropeiske samfunnene er betydelig redusert, og på en måte tror jeg det er riktig. Kunnskap er i dag lett tilgjengelig via mange forskjellige kanaler, for eksempel via TV, film, Internett og via flere og bedre bøker enn noensinne. Mange unge lærer også atskillig i dag ved å reise. Men framfor alt har svært mange bedrifter i dag sine egne interne opplæringsprogrammer, hvor nettopp utviklingen av kompetanse, ofte ganske smal, spesialisert kompetanse, er det viktige. I disse opplæringsprogrammene blir det nettopp fokusert på teknisk ferdighet som trengs i den praktiske utførelsen av arbeidet, og det fokuseres på mer abstrakte verdier som tilpasningsdyktighet og stabilitet, evne til samarbeid og samhandling.

Skolens rolle i denne nye framvoksende utdanningsvirkeligheten er ikke å være en slags felles forberedende prøve for hele befolkningen i forhold til bedriftenes interne opplæringsprogrammer, men tvert imot å være en motkultur, en instans som skaper en beredskap hos hver enkelt mot yrkeslivets logikk, som ellers truer med å dominere våre liv totalt. Skolen skal vise oss at de immaterielle verdiene som ligger i litteratur, musikk og bildende kunst er umistelige for oss alle, og den skal vise oss at verdier som medmenneskelighet, toleranse, menneskeverdstenkning, demokrati, humanisme er ufravikelige verdier, selv om de ikke lar seg forene med næringslivets og kapitalismens grunnverdier, og selv om de ikke gir uttelling i kroner og øre. Skolen bør med andre ord gi oss en ballast av estetisk og etisk dannelse som hjelper oss å stå imot krefter som trekker oss i motsatt retning.

Skolen kan også sees på som en motkultur i forhold til Internett. Å surfe på nettet vil si det samme som å la seg bombardere av kaotisk, ustrukturert informasjon fra alle slags avsendere med alle slags bevisste og ubevisste hensikter. På den måten er Internett et godt bilde på det postmoderne samfunn, som gjerne framstilles som usammenhengende, fragmentert og umulig å etablere en helhetlig forståelse av. Dannelse vil si at man prøver å stå imot denne oppfatningen av samfunnet ved at en selv prøver å skape en sammenheng og en mening, ved at man selv insisterer på noen grunnleggende og umistelige verdier. Dannelse vil i det hele si å opponere mot det postmoderne. Dannelse vil også si at man ikke tillegger all kunnskap like stor betydning, men har skaffet seg en beredskap som hjelper en i å vurdere og velge.

Familiens rolle som sosialiseringsarena synes svekket i dagens samfunn i forhold til tidligere. Barn har ikke lenger den tette kontakten med foreldre, besteforeldre og andre familiemedlemmer til langt opp i tenårene som de hadde tidligere. Også derfor er skolen en viktig instans for formidling av fellesverdier.

Kompetanse er noe individuelt, noe du kan være alene om, og er du alene om en viss type kompetanse, gjør det deg mer verdifull i visse sammenhenger. Vel å merke: i materiell henseende. Du kan selge din arbeidskraft dyrere.

Dannelse derimot står for noe som er felles for mange mennesker, og som tjener fellesskapets sak. Dannelse er ikke noe som nødvendigvis gjør deg attraktiv på arbeidsmarkedet, men som kanskje gjør deg interessant som venn, medmenneske og medansvarlig samfunnsborger. Dette bør det i høy grad være skolens ansvar å være med å formidle.