Dannelsen på museum

«Videnskaber og Kunster ere Fostere af den menneskelige Aands udvikling og Kilden til alle Aandens sande Nydelser, alle Livets Beqvemmeligheter. De have derfor til enhver Tid været i høi Anseelse hos dannede Nationer, og den Grad av Iver Nationerne have viist for deres Blomstren, har alltid været og er især nu Kjendemærke paa deres Cultur».

  • Med disse ord grunnga stortingsmann Hans Riddervold sitt forslag om å opprette et nasjonalmuseum i 1836, som ved et historiens lune ble lansert 9. april . Halden-representanten fikk først med seg flertallet på slutten av året, da den teologisk skolerte tingmannen argumenterte med at «Vor Landsmand Landskabsmaleren Dahl» skulle bistå med faglige råd. Dette vitner om den autoritet en kunstner kunne ha hos den tidas politikere, selv om Riddervold også måtte lokke majoriteten med at den norske malerprofessoren i Dresden ville «træffe Arrangements, der kunde forskaffe hans Fødeland en Kunstsamling for en Priis langt under dens virkelige Værdi».
  • Nå ble det i stedet en av I. C. Dahls mesener - den danske museumsmannen C.J. Thomsen - som med raskt bevilgete norske statsmidler «forskaffet» de første 28 maleriene, grunnstammen i Nasjonalgalleriet. Bildene inngår i utstillingen om institusjonens første 25 år, som åpnet i går. Thomsens fangst var høyst blandet: med alt fra en anonym Mona Lisa-kopi uten noe av originalens mystikk, til en stilleben-godbit med magisk forening av mikro- og makrokosmos signert den kjente hollandske 1600-tallsmaleren Jan Dawidsz de Heem.
  • Innkjøpspolitikken la den gang større vekt på tydelige sjangrer enn sikre signaturer. Billedkunstens motiviske repertoar - historiske og mytologiske scener, landskap, portretter og stilleben - skulle bidra med «dannelsesmønstre» for den unge nasjonen. Nasjonalgalleriet startet derfor som «en eksempelsamling av eldre kunst», men snart kom også innkjøp av samtidskunstnere på dagsordenen. Dahl og Fearnley var de første norske som ble noe «å danne seg etter», og deres kunstneriske kvalitet lå langt over den «virkelige verdi» hos enkelte tvilsomme «gammelmestere».
  • Det er stort sett magasinert kulturarv som nå kommer for dagen, og dette sier ikke så lite om de plassproblemene som Nasjonalgalleriet strir med. Utstillingen bør derfor være enda et varsku om at den rike norske staten - i motsetning til våre mindre bemidlete naboland - forsømmer seg overfor billedkunsten, og ikke lenger kan regnes til «de dannede Nationer».