Dannelsesreise

Med et sitat fra Zen som inngang til Arne Hugo Stølans nye diktsamling, vekkes assosiasjoner til intuisjon og meditasjon. Til en viss grad gir det mening å tolke mange av diktene i tråd med den buddhistiske filosofien. Men høstens Stølan-samling beveger seg innen mange meningsfelt, dels fattbare, dels uklare.

Ansiktet

Samlingen er delt inn i fire avdelinger: Avganger, Bess, Stumfilmplakater og Exit. Med litt tillemping kan utviklingen i boka forstås som en slags dannelsesreise.

En gutt befinner seg i en viss uskyldstilstand. Det kommer fram at han har kompliserte bindinger til faren og onkelen. Bestemoren derimot representerer trygghet: «Fanget til Bess hviler i en omfattende hukommelse.»

Motivkretsen er i stor grad viet ansiktet, som samlingens tittel også antyder. Ansiktet samler opp i seg nyansene i et menneskes komplekse natur: «Før han fikk et ansikt å forsvare / kunne han profilere seg i spontane selvforløp.» Eller: «Ansiktet hans / kommer hitover. / Hjelp det fram / Det sanne ansiktet / som kommer / fra et utsatt hjerte.»

Motstand og friksjon

Det er sterke bevegelser, mye uro og kraftige sanseinntrykk i samlingen. Det foregår oppunder taket, helt ned i kjelleren, og «den siste halsbrekkende venstresvingen ut på hovedveien bak månen».

Gjennom utfordringer, som går via det å bli oppslukt av «massen» der konturene av et sant jeg viskes vekk, kommer subjektet tilbake til utgangspunktet: «Ingen lang overfart og jeg har vært her / hele tida. Ingen sirkel sluttet og jeg har vært her hele tida: ingenting å eie, holde fast ved.»

Enden på dannelseshistorien munner ut i en profetisk oppfordring, som følger etter diktsubjektets søken etter en læremester i livet: «Følg deg selv.» Håp og desperasjon er omgjort til en form for meditativ innsikt, hvor barnets uskyldstilstand innføres som mål for moden innsikt.

Dette er en mulig tolkning av flere. Samlingen byr på motstand og friksjon, som i de fleste diktene er et kvalitetstegn.