Dannende kraft

Store norske leksikon er en tapper arrièregarde for et kunnskapsregime som forvitrer foran våre øyne.

BOK: «Alle kulturstater har sitt store leksikon som en del av en felles kulturarv,» hevdet Francis Sejersted.

Det er mulig det, men springer ikke leksikonideen ut av opplysningsfilosofien som har universelle kunnskapspretensjoner?

Gravitasjonskraften følger ikke nasjonale grenser, ikke relativitetsteorien eller nykritikken heller. Sett fra innholdssiden er ikke leksikonideen verken nasjonal eller nasjonsbyggende. Å rope tradisjon og arv er også å legge fornuften i lenker som bryter med leksikonideen. Etter Kuhns undersøkelse av vitenskapelige revolusjoner i naturvitenskapene, virker det utdatert og uinformert. En ganske annen sak er at det ofte viser seg at selv den antatt reneste vitenskap også bærer fødselsmerker fra sin tid og fra sitt sted. I strid med opplysningsfilosofiens program kan nasjonal sjåvinisme og hegemonisk rangering slå gjennom. Men det er uhørt å gjøre en dyd av denne svakheten!

Nasjonalt uten nynorsk?

Leksikonet er ikke en feiring av nasjon og tradisjon, men av den universelle tanken og det globale perspektivet. Heldigvis har de som har laget den nye utgaven hatt et mye mer avslappet forhold til nasjonsbygging. Kåre Willoch siterer imidlertid i sitt forord til det første bindet fra Fritt Ords begrunnelse for å støtte denne nye utgaven med 10 millioner kroner:

«Vi svekker demokratiet ved å svekke omsorgen for norsk fagspråk.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er kloke ord. Men blir det ikke et tankekors at leksikonet bare benytter konservativt riksmål (stod, gav)? Kan det virkelig styrke demokratiet å utelukke Norges andre offisielle språk?

Leksikon og essay

Den nasjonaltradisjonalistiske tåka som leksikonet ble innhyllet i ved lanseringen, har så langt hindret at et trekk ved leksikoninstitusjonen ikke er blitt drøftet. De tretti siste åra er det essaysjangeren som er blitt dyrket og framhevet fordi den drøftende, resonnerende og refleksive skrivemåten har vært antatt for bedre egnet enn den leksikalske for å snakke om vår tids problemer. Den leksikale stilen har kommet i vanry, den er regnet som naiv, hva er årsaken til det?

Leksikonstilen passer og er utviklet innenfor de positive vitenskaper, naturvitenskap, teknikk, geografi og statistikk. Når det gjelder samfunnsfagene, historie, politikk, kunst, kulturfag og humaniora generelt, passer ikke denne stilen, for her dreier det seg mer om å forstå enn å forklare, her fins det følgelig vurderinger som trenger nyanser og meninger som må begrunnes, og framfor alt meninger som er omstridt.

Denne skjevheten har alltid vært til stede, men i opplysningstidas og teknologioptimismens gullalder var den ikke så sjenerende.

Nå er det få, om noen, som tror at de problemene menneskeheten står overfor, kan løses på en eller annen teknisk måte eller ved nye oppfinnelser. Løsningen må være politisk og derfor også samfunnsmessig og kulturell. Kunnskap om disse områdene kan ikke formidles ved oppramsing av uomtvistelige fakta. Det fins ikke!

Hvordan har denne nye utgaven svart på denne utfordringen som er allment akseptert? Kan det spores forsøk på å dreie leksikonet over fra en naiv faktamaskin til et resonnerende essayistisk oppslagsverk?

Det fins eksempler på det. Men de er så få i disse to første bindene at de ikke preger leksikonet. Nettopp fordi dette leksikonet henger igjen i et gammelt teknokratisk mønster, er det så beklagelig at Rune Slagstad og Francis Sejersted, som nettopp går for å være positivisme- og teknokratikritikere, lovpriser det verket.

Pierre Bourdieu (1930- 2002) har fått 21 linjer, de siste 8 er en oppramsing av hans viktigste verker. Denne franske sosiologen er en av de viktigste fortolkerne av europeiske samfunn etter den annen verdenskrig.

Adorno og aking Filosofene Adorno og Benjamin har fått noe mer plass, til sammen 109 linjer (64 + 45). Til sammenlikning har de to artiklene om akesport og bobsleigh fått 201 linjer (136 + 65). Et annet problematisk punkt er at leksikonet i for stor grad har fått karakter av å være en ordbok. Altfor mange sider likner for mye på en utvidet fremmedordbok. Av et leksikon venter man seg mer.

Dette misforholdet kan forklares ut fra den leksikalske stilen. Sport med rekorder, regler, tekniske bestemmelser og mesterskap passer perfekt, mens essayistiske og omstridte og dels kontroversielle samtidsfilosofer og -sosiologer, ikke gjør det. Resultatet av at noen uviktige emner passer til leksikonstilen, mens en del viktige emner ikke gjør det. Dette er naturligvis ødeleggende for helheten, hvis den ikke blir imøtegått.

Heldigvis så skjer det noen steder. For eksempel i artikkelen om befolkning, som nettopp har et avsnitt om befolkningsteorier og -debatt og blant annet drøfter Malthus og Marx. Dette er veien å gå. Men det fins også skrekkeksempler på hvordan det går når man prøver å skrive leksikalt om omstridte emner. I artikkelen om Albania står det: «Etter bombeangrepene mot Kosovo i 1999 kom et stort antall flyktninger til Albania.»

Arrièregarde

Jeg har en spesiell forkjærlighet for ett sånt ord. Det står også her: Arrièregarde, ordet er fransk, på norsk heter det ettertrygd. Det er en avdeling som dekker hovedstyrken når den må trekke seg tilbake. Det er det som står. Når dette ordet en gang står, hvorfor kunne det ikke vært tatt med mer? Arrièregarden er ikke en ordinær avdeling, men satt samme av de beste troppene og tildelt ekstra ildkraft. Slike sammensatte og forsterkede avdelinger har utført mang en heltemodig dåd.

Det motsatte av en arrièregarde er avantgarden, det er beklagelig nok ikke opplyst, men avantgarde er naturligvis også et oppslagsord. Det er forklart i betydningen militær fortropp, men også som et begrep som brukes om kunst som «opponerer mot tradisjonen, både når det gjelder form og idéinnhold». Dette er for lite om et begrep som er blitt så sentralt.

Tilbaketog

Når alle disse forbehold er tatt, kan man gi seg hen, og da kan det trygt konstateres at dette leksikonet også er en mektig manifestasjon av menneskelig virketrang, oppfinnsomhet og fantasi. Gled deg til å lese om antimaterie og atom! Plansjen med de forskjellige typene bor: hånddrill, borvinde, borskralle og elektrisk drill er instruktiv. Illustrasjonen med belysningskilder fra a til o er detaljert og vakker.

Også et leksikon som dette har dannende kraft, leseren lærer at det forplikter å være menneske, og det er ikke en sur, men en gledens og forundringens forpliktelse. Konklusjonen må derfor bli at denne utgaven av leksikonet er en arrièregarde som slåss tappert og beundringsverdig, uten frykt og feighet. Men den dekker et tilbaketog, tilbaketoget til et kunnskapssyn og et kunnskapsregime som er i ferd med å forsvinne og som forvitrer foran våre øyne. Vitenskapsoptimismen, positivismen er vakker for siste gang idet den går til grunne.