FLYKTNINGELEIR: Hvem de borgerlige rettighetene skal gjelde for, bestemmes ved at noen blir utelukket, og disse får status som homo sacer. Her bor papirløse palestinere i Oslo. Foto: Linn Cathrin Olsen/Scanpix
FLYKTNINGELEIR: Hvem de borgerlige rettighetene skal gjelde for, bestemmes ved at noen blir utelukket, og disse får status som homo sacer. Her bor papirløse palestinere i Oslo. Foto: Linn Cathrin Olsen/ScanpixVis mer

Danner rettighetsløse grunnlaget for den moderne staten?

Utfordrende, tankevekkende og kinkig om rettighetsløse.

ANMELDELSE: I 2006 var det bare 100 jøder igjen i Kairo, under en religiøs seremoni pekte en kvinne på en 80 år gammel mann og sa: «Dette er Egypts yngste jøde.»

Fortellingen fra det gamle testamentet er i ferd med å gå i oppfyllelse. Kina er blitt verdens nest største økonomi. Om noen ganske få år vil landet ha større bruttonasjonalprodukt enn USA.

Spørsmålet ingen har klart å svare tilfredsstillende på: hvorfor Midtens rike som for vel 1000 år siden hadde et teknologisk forsprang på Vesten ble stående stille, mens Europa opplevde en rivende økonomisk utvikling, er lagt dødt av nye realiteter på bakken.

Nå lyder gåten: hvordan skal denne veksten forklares, kan den bære forferdelige ulykker i sitt skjød? Med andre ord: Solnedgangens land skakes av apokalyptiske vibrasjoner.

DET ER IKKE MINDRE voldsomme begivenheter som drøftes i den italienske filosofen Giorgio Agambens hovedverk, «Homo Sacer», fra 1995.

Det er et pessimistisk og kulturkonservativt verk. Verden går ikke framover, like under velferdsstatens overflate truer undertrykkelse, maktbegjær og totalitære tendenser.

Bokas budskap er ikke noe forsøk på å berolige eller bortforklare. Pragmatikere og tilhengere av olje på vann, har ikke mye hente her. Italieneren, født i 1942, begynner som ekte filosof i suveren forakt for historie og kontekst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her er det bare argumenter og logikk som teller.

Bokas første setning lyder: «Grekerne hadde ikke én enkelt term for å uttrykke det vi mener med ordet 'liv'».

Det er underforstått at grekerne er Platon og Aristoteles, og det er selvsagt for Agamben å kunne bevege seg to og et halvt tusen år tilbake i tid og argumentere med dem som om de skulle være samtidige samtalepartnere.

Det er befriende, men også noe naivt ved dette. Det er fristende å karakterisere det som helt gresk, forstått som den vidunderlige mentaliteten som gjerne tillegges forestillingene om Athens storhetstid fra år 700 til 150 før Kristus.

Danner rettighetsløse grunnlaget for den moderne staten?

BOKA ER BESKJEDEN i antall sider, vel 200, men i innhold dramatisk og fryktinngytende slik undertittelen, «Den suverene makten og det nakne livet», mer enn antyder.

Den spenner fra Aristoteles til den moderne legevitenskapens definisjon av døden som permanent koma, der kunstig død og kunstig liv flyter sammen for at de som trenger donororganer skal få forsyne seg.

De tre tenkerne Agamben oftest viser til, Karl Schmidt, Martin Heidegger og Michael Foucault, er det mange som har villet giftmerke. En fjerde teoretiker som det vises til i et viktig kapittel er Ernst H. Kantorowicz og vil ventelig være mer ukjent for et større norsk publikum.

Kantorowicz ble født inn i en borgerlig velhavende familie i Poznan i 1896 og døde i USA i 1963. Han regnes for å ha vært en ateistisk jøde, overbevist anti-kommunist og var med på å bekjempe spartakistopprøret i Berlin etter første verdenskrig.

KANTOROWICZ VAR MED i Stefan George-kretsen, og var kistebærer ved poetens begravelse i 1933, i 1927 utga han en biografi om keiser Frederick II sterkt preget av romantisk myteskaping.

I 1938 forlot han Nazi-Tyskland og slo seg ned i USA og her ble verket «Kongens to kropper, En studie i middelalderens politiske teologi» publisert i 1957.

Agamben er spesielt opptatt av hvordan Kantorowicz forklarer «maktens evigvarende natur» og hvordan den kongelige verdigheten overlever kongens fysiske person, det vil si hans kropp. Når statens suverenitet er knyttet til kongens legeme, hva skjer når kongen dør?

Ifølge Agamben løser Kantorowicz dette problemet gjennom en analyse av de franske kongenes begravelsesseremonier. Straks kongen var død ble det laget en voksfigur som ble behandlet som en levende konge. I sitt hovedverk avviser Kantorowicz bestemt at skikken med å lage en slik voksfigur var en rest av romernes forherligelse av sine keisere.

De lagde også slike voksfigurer da keiseren døde. I middelalderen var voksfiguren ifølge Kantorowicz et uttrykk for kongeverdigheten som aldri kunne dø, han ville etablere en kristen politisk teologi og kunne derfor ikke akseptere at skikken hadde hedensk opprinnelse.

AGAMBEN VISER IMIDLERTID til at den romerske skikken med å lage slike voksfigurer ikke hadde noe å gjøre med suvereniteten og dens evigvarende karakter. Det er i denne sammenhengen han utvikler sitt hovedbegrep, homo sacer, som han bruker til å forstå og karakterisere den moderne staten.

Denne voksfiguren ble først behandlet som et levende vesen for så å bli brent med høytidelighet. Brenningen av kongens politiske kropp henviser, hevder Agamben, til en dunkel og uklar sone. Voksfiguren, blir mer og mer lik den kropp som kan drepes, men ikke ofres, altså til homo sacers kropp.

«Homo Sacer, Den suverene makten og det nakne livet»

Giorgio Agamben

1 6
Se alle anmeldelser

Homo sacer, denne merkelige termen fra de eldste delene av romerretten, gjør Agamben til en grunnleggende idé som han forsøker å forstå så å si hele verden gjennom. Homo sacer er det nakne livet som bokas undertittel viser til.

Akkurat som voksfiguren av den døde kongen var nødvendig for å føre den suverene makten videre, er homo sacer nødvendig for den moderne staten. Den moderne staten blir til ved at den definerer hvem som ikke får tilhøre den.

Det er disse personene som ikke får borgerrettigheter som blir moderne utgaver av homo sacer. Homo sacer er en fredløs eller fritt vilt.

Kierkegaard spiller også en viktig rolle for Agambens resonnement, det skjer gjennom et langt sitat fra Carl Schmidt fra hans bok «Politisk teologi» fra 1922. Her viser Schmidt til Kierkegaard som hevdet at unntaket forklarer det generelle og seg selv. Når det generelle skal studeres, skal man derfor finne seg et unntak.

HOMO SACER BLIR et slikt unntaksbegrep for Agamben som forklarer det hele. Det virker også som om han mener slik vokskongene var nødvendig for å overføre suverenitet fra en konge til en annen, er homo sacer nødvendig for konstitueringen av den moderne staten.

Hvem de borgerlige rettighetene skal gjelde for, bestemmes ved at noen blir utelukket, og disse får status som homo sacer. Det er altså ikke kun den autoritære og diktatoriske staten som fratar borgerne rettigheter og verdighet, også den demokratiske staten og velferdsstaten gjør det.

Agamben fortolker konsentrasjonsleieren og Holocaust i lys av homo sacer. Utdefinering av bestemte grupper og konsentrasjonsleieren blir ikke bare et bilde på den autoritære staten, men også den demokratiske staten og på velferdsstaten. Overgangen fra demokrati til totalitær stat har ikke form av et plutselig omslag, mener Agamben.

Her vil nok mange mene at han går for langt. Han har imidlertid et poeng når han beskriver flyktningene som vår tids homo sacer. Befinner ikke papirløse innvandrere og asylsøkere seg i en tilnærmet rettsløs tilstand, likner ikke asylinternatene litt for mye på en leir?

KANSKJE ER DET MULIG å vende tilbake til grekerne og finne en annen begynnelse? Flyktningen eller den hjemløse er en hovedskikkelse i «Homo Sacer». Hør hvordan Navsíkaa i sjette sang av Odysseen irettesetter sine terner:

«Hvi flykter I skremt når i øyner en fremmed?/ Ja, for I tror dog vel ei at han er en ondartet uvenn?»

Homer gjengir hennes befaling:

«Denne som kom er en hjemløs mann, en ulykkelig flyktning/som vi med rette bør hjelpe; thi fattige hjemløse gjester/ kommer jo alle fra Zevs, og kjær er den ringeste gave./ Styrk da nu, mine terner, vår gjest med mat og med drikke./ Finn ham et sted som er lunet mot vind og bad ham i elven.»