Dannet duell

Smart drama om selvopptatte menn.

FILM: «Vi er begge på vei ned i søla. Dit snobbene alltid sa vi ville ende. Ansiktet i støvet, ydmyket desto mer for å ha våget å prøve, prøve så ynkelig hardt».

Det sier Richard Nixon (Frank Langella) til den britiske talkshowverten David Frost (Michael Sheen) i en bedugget telefonsamtale langt på natt, dagen før det fjerde og siste intervjuet i den berømte intervjuserien Frost gjorde med Nixon i 1977. Det var i løpet av disse samtalene den tidligere presidenten omsider lot ordene falle, de så mange hadde ventet på å høre: Innrømmelsen av at han kanskje hadde beveget seg utover det som var lovlig, at han kanskje var en «crook» likevel. Spillefilmen «Frost/Nixon», som forteller historien rundt de fire intervjuene, er blitt en mettet, smart dramafilm, drevet av presist formulerte dialoger.

Falmet stjerne

Den nattlige samtalen er oppdiktet i Peter Morgans prisbelønte skuespill, som ligger til grunn for filmen. Av hensyn til dramaturgien holder også Morgan munn om at Frost hadde intervjuet Nixon tidligere, i 1968. Ellers følger filmen de historiske premissene, og de er jammen fascinerende nok.

I 1977 var David Frost en lett falmet talkshowstjerne som var vant til å småprate med The Bee Gees. At han fikk det første intervjuet med den avgåtte presidenten etter Watergate-skandalen, skyldtes at han ble sett på som en lettvekter som ville være en enkel match for den drevne Nixon. Det hadde også å gjøre med at Frost bladde opp 600 000 dollar til Nixon, mye av det fra egen lomme, som det var høyst usikkert om han ville klare å tjene inn igjen. På slutten var det likevel Frost som sto igjen som den seirende.

Michael Sheen og Frank Langella spilte Frost og Nixon da stykket ble satt opp i London i 2006, og gjentar rollene sine på lerretet. Gutteaktig glede lyser ut av øynene på Sheens Frost. Han strutter av livslyst og har et bredt smil fullt av hvite tenner, smilet til en mann som går inn for å sjarmere og som er vant til å lykkes med det. Men den største prestasjonen i «Frost/Nixon» tilhører Frank Langella. Som Nixon er Langella selvhøytidelig og sentimental, smart og morsom, og samtidig full av selvforakt under en autoritær overflate. Langellas ansikt rommer et vell av nyanser og følelser. Han gir et komplekst bilde av en mann som er ukomfortabel med seg selv og aldri avslappet sammen med andre.

Kaller på medfølelse

I «Frost/Nixon» blir Nixon et menneske som kaller på medfølelse uten at de mørke sidene hans på noen måte unnskyldes eller bortforklares. Det er fordømt godt gjort.

Den flashy playboyen Frost og den isolerte ekspresidenten er begge selvopptatte, forfengelige menn, opptatt av status og fullt klar over hvor lett det er å falle. Frost drømmer om å få tilbake stambordet sitt på den fasjonable restauranten Sardi’s, fra den gang han gjorde suksess i New York. Nixon om å bli en president igjen i øynene til den verden som forkastet ham. Nervene slår knuter under huden på dem begge to.

Regissør Ron Howard er en Hollywood-veteran, ofte konvensjonell og lett å se i kortene, men med stålkontroll på det håndverksmessige. Med unntak av noen liksomdokumentariske intervjuer med aktørene i spillet om intervjuene, som forklarer det publikum ville skjønt av seg selv, har Howard en ujålete og ubråkete stil som føles helt riktig. Han konsentrerer seg om Morgans velskrevne, velklingende dialoger og jobber mye med nærbilder mot mørke bakgrunner i en nesten overdreven insistering på hva som teller: Mennene i hovedrollene, ordene de velger å si eller ikke si, flyktige følelser og reaksjoner som glir over trekkene deres. Han verken dømmer eller dyrker de to som jobber så hardt for at verden skal se dem, og like det de ser.