- Dans er så naken

- Jeg blir provosert til å strekke meg mot det intellektuelle og forfinede, sier koreograf Ingun Bjørnsgaard. Nå arbeider hun med en ny forestilling.

Når Ingun Bjørnsgaards nye forestilling kommer til Oslo i april, har den allerede vært danset flere ganger på «Kampnagel» i Hamburg enn den vil bli danset på Black Box i Oslo eller Danseteatret i Bergen.

Ingun Bjørnsgaard er en av dagens mest interessante koreografer, men er ukjent for svært mange nordmenn. Koreografen nyter stor anerkjennelse i utlandet, og Ingun Bjørnsgaard Prosjekt fikk den største biten av kaka sist Norsk Kulturråd delte ut penger til fri scenekunst.

Ordene

Ingun Bjørnsgaards forestillinger har et vidt spenn, fra en typisk postmoderne ironisering over form og tradisjon til de helt enkle, og gjerne humoristiske, gjenkjennelige hverdagssituasjoner. I hennes forrige forestilling «The solitary shame announced by a piano» ble skam tematisert, mens andre av hennes forestillinger har mindre entydige tema.

- Det kreves hele tida at man skal ha én setning som forteller meningen med det det man gjør. Jeg kjemper automatisk i mot å bli redusert til én setning, sier Ingun Bjørnsgaard.

Hun tror at nettopp ordene, som når kritikere skriver om dans, kan gjøre dansen vanskeligere enn den er.

- Vi blir alltid konfrontert med det skrevne ord. Vår kunstart svekkes av at vi er så få skriveføre, ting passerer uten motstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Relasjoner

Så derfor prøver koreograf Bjørnsgaard likevel å beskrive hva hun driver med:

- Ballettene mine handler om relasjoner og nærhet, om individet i forholdet til seg selv og til andre. Dans er et veldig bra medium for relasjoner, fordi det er veldig nakent. Du stiller opp med kroppen din og skal verken synge, spille eller fortelle. Din person blir stilt fram.

Forestillingens ramme, det vil si musikk, scenografi og det Bjørnsgaard kaller forestillingens visuelle bilde, tar form først. Deretter utvikles detaljene, med utgangspunkt i konkrete, forståelige situasjoner. - Jeg dveler ved situasjonen, tar den lenger ut. Jeg vrir på den slik at den går over i en tvetydighet. Tenk at du snubler i dørstokken: Den opplevelsen er vanligvis fort glemt, mens jeg prøver å vri, forlenge, repetere den opplevelsen. Den type tvetydighet gir et klarere uttrykk. Jeg forsøker å veksle mellom det enkle og det komplekse.

Komposisjon

- Dans blir gjerne sammenlignet med teater, men jeg liker heller å sammenligne det jeg gjør med musikk. Ballettene ligner mer en komposisjon enn en fortelling. Jeg har brukt mye Bach i forestillingene mine, og nå går jeg også inn på temaer fra barokken. Den nye forestillingen bruker patos, det overdrevne fremfor det rene, det overdrevne. Jeg jobber også med å overføre folden, som i barokk billedkunst, til bevegelse.

Større satsing

- Jeg ønsker å ha en tung base her i Norge, men jeg opplever en mye større etterspørsel fra utlandet.

I Stockholm har hun nylig koreografert for prestisjetunge Kungliga Operaens Ballett.- Jeg var overrasket over hvor nysjerrige og åpne de var for det nye som skjer innen dansen, sier Bjørnsgaard. - I Sverige har man ikke det klare skillet mellom det frie dansemiljøet og de etablerte kompaniene. Det skillet er veldig tydelig i Norge. Det er tragisk at den norske Nasjonalballetten ikke får et nytt hus slik at de kan eksperimentere mer, nå har ikke kompaniet en interessant kunstnerisk profil. I Stockholm har man også satset på flere scener som viser ulike typer dans. Erfaringen er at teatrene ikke stjeler publikum fra hverandre, men at dansepublikumet faktisk blir større av et større tilbud.

- Publikum trenger å forholde seg til profilerte scener. I Oslo har vi bare Black Box, som skal dekke alt. Jeg savner et Dansens Hus i Oslo og et bedre turneapparat, slik at dansen kan nå flere her i Norge.