Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dans for ekte mannfolk

BERGEN: Er dans bare for damer, ballett en frøkensport for yndig svevende vesener fra det forrige århundre og dessuten typisk finkultur? Danseforestillingene som gjester årets festspill slår ettertrykkelig beina under slike heilnorske fordommer. De har en slagkraft - fysisk som psykisk - som får Dæhlie, Drillo og Daniel Franck til å blekne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om festspillsjef Bergljst Jsnsdsttir ikke skulle ha annet å rose seg av, skal hun i hvert fall ha takk og pris og all ære av sine valg når det gjelder dansende gjester.

Begge de to store danseforestillingene i Grieghallen - åpningsforestillingen med Compania Nacional de Danza og Nacho Duatos Bach-ballett og nå i pinsen det franske sirkuskompaniet Anomalies «Le Cri du Caméléon» i Josef Nadjs koreografi - gir norsk publikum en sjelden sjanse til å se med egne øyne hva som bokstavelig talt rører seg på den internasjonale arena nå.

Og, ikke minst, hva dansekunstnere kan gjøre og dans kan være, når den er på sitt beste.

Freske fraspark

Dans er dynamikk, dans er mennesker i bevegelse, følelsen av fri utfoldelse og samtidig full fysisk kontroll. Hvis det er slik at nettopp dans er framtidas og ungdommens kunstart framfor noen, er det kanskje nettopp kombinasjonen av frihet og mestring som fascinerer både utøver og tilskuer. Dans er dessuten visuelt, globalt, fysisk, ungt og direkte. I dag er moteshow, reklame, pop og rock på TV, konsert og video utenkelig uten dans og koreografi. Og gutta er med, kaster seg ut i halsbrekkende danser på skateboard og rulleskøyter hvor målet og utfordringen er spenningen i den totale balanse.

Virtuose akrobater med en kroppsbeherskelse, kraft og presisjon som fikk publikum til å gispe stormet Festspillscenen i pinsen. Forestillingen «Le Cri du Caméléon» er produsert av Frankrikes Senter for Sirkuskunst, som har utdannet alle disse ti mannlige artistene. Når forestillingen til tider ble noe mer enn en blendende oppvisning av menneskekroppens fantastiske muligheter og maskulin fysikk, skyldes det samarbeidet med koreografen Josef Nadj. Hopp, stup, balansegang, sjonglering sett og satt i en indre sammenheng, ble bilder på våre egne stup, vår egen balansegang. Da kunne det skje at akrobatene plutselig ble klovner, og livet selv et sirkus uten like.

I denne sammenheng er det neppe tilfeldig at Jo Strømgrens fotballett «A Dance Tribute to the Art of Football» ikke bare ble kritikernes prisvinner i fjor, men også en publikumstreffer av de helt store. Men mon det ikke også er typisk norsk? For må det alltid gå sport i det? Er ikke kroppskultur legitimt som noe mer enn idrettsprestasjoner? Eller er det vår tradisjon for pietisme som gjør at «ballett» ennå enten forbindes med noe uanstendig som f.eks. «sparkepiker» eller noe finkulturelt på tå for fiffen?

Spansk profil

Koreografen og sjefen for den unge, spanske nasjonalballetten, Nacho Duato, går sine egne veier, og han har en klar mening om hva han vil: Nasjonalballetten i Spania skal som de fleste andre nasjonale kompanier, også det norske, ha en fast forankring i det klassiske, men den skal først og fremst ha sin egen identitet. Den egenarten skal utvikles gjennom samarbeid med dagens ledende koreografer som lager nye verk spesielt for kompaniet, samtidig som spansk kultur og folklore er en vesentlig forutsetning og inspirasjonskilde for arbeidet. Det internasjonale standardrepertoaret, fullt av rekonstruerte fortidsverk, vil gjøre et levende dansekompani om til et museum. Det prøver vi å unngå, og satser heller på det bare vi kan danse, og bare vi har, sier Nacho Duato.

Hans egen Bach-ballett «Mangfold - Former for stillhet og tomhet» som fikk æren av å åpne årets Festspill i Bergen, viste ordløst og innholdsrikt hva den spanske nasjonalballetten står for. Et kompani i internasjonal toppklasse med en sterk personlig profil. Selv har sjefen en lang læretid bak seg som danser og koreograf ved samtidsdansens beste skoler og kompanier som Rambert i London, Maurice Béjart i Brussel, The Alvin Ailey American Dance Center i New York, Cullbergballetten i Sverige og Nederlands Dans Teater.

Dans er så mangt, og dans kan uttrykke alt. Kanskje er det slik at vi alle utrykker oss gjennom kroppen, menn som kvinner, unge som gamle. Hele tida. Enten vi vet det eller ikke, vil det eller ikke. Bare at det er noen som ser det, og noen som kan vise oss det.

MENN DANSER: Grensesprengende aktobater fra det franske sirkuskomaniet Anomalie.