Dans i verdensklasse

Hva er selv en Stradivarius mot et finstemt, talentfullt, topptrimmet levende instrument? Danserne i Paul Taylors Dance Company, som de to siste dagene har satt Grieghallen i ekstase, er en stor og befriende opplevelse.

De er virtuose dansere med en slik dynamisk kraft og letthet at de tilsynelatende er frie til å gjøre hva som helst, gi uttrykk for hva som helst, og aller helst: nøyaktig det de selv vil. For tilskuerne er det en befriende opplevelse å følge dem, men samtidig minner de hele tida om oss selv. Det er slett ikke alltid behagelig. Om vi aldri så mye har beina på jorda, er det et faktum at alle mennesker beveger og geberder seg mer eller mindre ubehjelpelig i lufta. Paul Taylor Dance Company: «Arden Court», «Lost, Found and Lost», «Piazzolla Caldera», «Cloven Kingdom», «Syzgy», «Le Sacre du Printemps»

GrieghallenPaul Taylor Dance Company setter en standard for moderne dans.

Dansedikter

Paul Taylor er en ekte dansedikter som kan fylle et hvilket som helst rom med visuell musikk samtidig som han dramatiserer fysisk. Han er selvfølgelig også som alle store koreografer, en iakttaker med et nærmest skremmende gjennomskuende blikk. Ikke bare for hvordan hver og en av oss ter seg, eller forsøker å te seg, men også hvorfor. At han har hjerte for det tragikomisk gjenkjennelige, har gjort ham og hans kompani til store publikumsfavoritter overalt i verden.

Paul Taylor Dance Company er da også nylig utnevnt av Det hvite hus til kulturambassadør for USA.

Paul Taylor selv har i mange tiår vært ett av de største navn i amerikansk scenekunst både som danser (hos bl.a. Martha Graham og George Balanchine) og koreograf. I Bergen nå danset hans eget kompani seks av hans mest kjente verk, fire av dem rundt tjue år gamle, og med det nyeste, tangofantasien «Piazzolla Caldera» fra 97 til Gidon Kremers innspilling av «Hommage a Piazzolla», som et absolutt høydepunkt.

Klassisk harmoni

Taylor og hans dansere bruker stilarter, forbilder, ideer og iakttakelser suverent som det passer dem. Det kan de tillate seg med en så bunnsolid skolering at den kan lekes med. Her er klassisk harmoni og eleganse som plutselig blir brutt av lattermilde skråblikk som i «Lost, Found and Lost» til bl.a. hyper-hollywood-svisker som «As Time Goes By».

Det tragikomiske i våre selvsikre posisjoneringer og poseringer blir plutselig en høyst konkret påminnelse om Spinozas ord: «Mennesket er et sosialt dyr» når maktas herrer i kjole og hvitt stikker hodene sammen og ender i en primitiv maktkamp alle styrerom har sett maken til («Cloven Kingdom»).

Paul Taylor Dance Company vil utvilsomt bli stående som et høydepunkt i Festspillenes historie.