Dansekunst inn i framtida

I dag åpner Dansens Hus i et fantastisk bygg ved Akerselva i Oslo. Huset er spesiallaget for dans, og er slik sett det eneste i Norge. Over 20 års arbeid fra dansemiljøets side har nå materialisert seg. Dansens Hus skal være en motor i formidling av samtidsdans over hele landet. Huset har et nasjonalt ansvar og arbeidet med å etablere nettverk og turnéslynger er i startfasen.

En historisk milepæl for dansekunst er ikke hverdagskost her i landet. Kunstarten har til nå hatt et frimerke av et fotfeste i norsk kulturpolitikk. Men, som dansekunstnere er vi godt utrustet med visjoner. Nå har vi tro på forandringer i høyt tempo.

Min visjon er at dansekunstens potensial skal utløses på landsbasis. Dansekunstnere skal ha arbeids- og utviklingsmuligheter der de bor. Dette krever en helhetlig politikk for dansekunst.

I Norge er dansekunst en ung kunstart og den er preget av mangel på institusjonalisering. Selv Nasjonalballetten har sprunget ut fra kunstnerinitiativ. Ny norsk ballett, Norges første frigruppe, ble omdannet til Operaballetten i 1958. Norske Dansekunstnere ble opprettet som Norsk Ballett og Fridans forbund i 1947. Forbundets første seier var å forhindre et stortingsvedtak om å innføre 30% luksusskatt på danseforestillinger. Arbeidet med å forhandle tariffavtale for danserne ved teatrene startet deretter. Det var danserne i Ny Norsk ballett som også engasjerte seg i det politiske arbeidet. Siden er den tette forbindelsen mellom kunstnere og forbund ført videre. Nye tiltak har sprunget ut fra kunstnernes og forbundets initiativ.

I 2007 ga Norske Dansekunstnere ut rapporten «- ta dans på ordet! Finansiering og utvikling av dansekunst i Norge 2002-2006.» Rapporten slår fast at dansefeltet er underfinansiert og underbemannet.

Det finnes ingen faste arbeidsplasser for koreografer. De aller fleste må derfor realisere sine kunstneriske verk i det frie feltet, utenfor statsfinansierte institusjoner. En koreograf er en hel bedrift i ett menneske. Koreografen er den skapende kunstneren, er arbeidsgiver, planlegger spillinger, promoterer og selger forestillingen. Søknadsskriving, rapportering og regnskap hører med. Koreografene utmattes og Norge mister koreografer i hver generasjon. Dette er kompetansesløsing. Midler til å profesjonalisere virksomhetene er helt nødvendig. Da vil også danserne få en bedre arbeidssituasjon. For å utløse det store potensialet som finnes i en ferdigprodusert forestilling, til å bli vist for flere, er det nødvendig å opprette en spilletilskuddsgaranti. Da unngås stopp, dødperioder og usikkerhet i arbeidet. Kunstnerne slipper å måtte søke på nytt om midler for å få spilt forestillingen. Slik reduseres administrasjon og byråkrati for alle parter. Resultatene vil være langt bedre kontinuitet i det kunstneriske arbeidet, økt spillevolum og høyere publikumstall.

Blant barn og ungdom er dans en like populær hobby som fotball. Det danses i private ballettskoler og kommunale kulturskoler over hele landet, men de unge får ikke oppleve profesjonell dansekunst i sitt nærmiljø. Dermed blir dansetreningen stående uten referansepunkter og dansen blir ikke utviklet og tatt med inn i voksenlivet.

Musikk er en selvfølge for de aller fleste, det burde dans også være som et av de eldste uruttrykkene.

På musikkfeltet finnes det mange tilskuddsordninger. Ressurs- og kompetansesentra opprettes i flere regioner. Det er flere musikksjangrer enn vi kan telle på to hender, og amatørvirksomheten ses på som en rekrutteringsarena for framtidige musikere.

Løken-utvalget har allerede levert delrapporten «For full musikk!» for den rytmiske musikken. Denne rapporten har kommet fram til at det i 2006 ble bevilget i overkant av 1 milliard til musikktiltak. I samme år mottok dansekunst i underkant av 187 millioner, ifølge rapporten « -ta dans på ordet!». Jeg mener bestemt at musikken trenger disse midlene, og sikkert mer. Poenget mitt er å vise at gjennom en helhetlig politikk har musikkens bredspektrede finansiering gitt et vitalt og levende musikkliv over hele landet. Kulturlivet er en anerkjent forutsetning for et levedyktig samfunn, la oss ha som mål at dansen når dit musikken er.

Kulturminister Trond Giske etterlyser innspill til sitt arbeid med stortingsmeldingen om Scenekunst som kommer i april. Løken-utvalget skal utarbeide en rapport til 1. juni. Utvalget skal gjennomgå fordelingsmekanismene og fremme forslag som bidrar til nyskaping og utvikling i kulturfeltet.

Regjeringen og kulturminister Trond Giske har gjennom Kulturløftets eget danseløft satt seg tydelige mål. «Dansen må få økt anerkjennelse. Vi mener det bør være et mål at alle skal få oppleve profesjonell dansekunst. Det må derfor satses på flere produksjoner og økt formidling. Vi vil at det skal lages en opptrappingsplan for bevilgningene til dans og fri scenekunst og at det etableres en egen støtteordning for dans under Norsk Kulturråd», (sitat fra «Et løft for dansekunsten», Kulturløftets pkt. 7).

Regjeringen flyttet dansemidlene til tilskuddsordningen for dans i Kulturrådet i 2006. Senere samme år opprettet Kulturrådet et fagutvalg for dans. Endelig er dansekronene blitt synlige og en dansekunstfaglig vurdering av søknadene er sikret. I 2007 ble basisfinansiering for frie grupper opprettet. Her får gruppene mulighet til større kontinuitet i arbeidet, men flere må inn, kun én koreograf er foreløpig inne i ordningen.

Utfordringene står i kø, det er godt vi har en målrettet og handlekraftig kulturminister. Vi venter oss fortsatt statlig satsing i dansefeltet i 2009. Dansens Hus får en formidabel oppgave som motor for et helt kunstfelt. Nå skal dansen bli synlig.