Dansen på glasstaket

Vi skal ikke se bort fra at det er sunn fornuft og en klok innstilling til livet som er årsaken til at så få kvinner er toppledere i næringslivet.

Meninger

Det er ikke alle idrettsgrener det er viktigst å være beste nasjon i. Rytmisk sportsgymnastikk for eksempel. Det er en idrett som er så imponerende at den nesten er grotesk. Alternativt så grotesk at det er imponerende. Det er en idrett hvor utøverne er i stand til å løfte beina så langt fra hverandre at de nesten møtes igjen over hodet - samtidig som de vifter med et vakkert bånd og smiler til dommerne. Det er også en idrett som koster små jenter så mye smerte at vi i Norge har bestemt oss for at denne idretten skal vi aldri bli verdens beste i. Gjennom barneidrettsbestemmelsene har vi i realiteten besluttet at vi skal holde idretter som dette på et menneskelig nivå.

Norge er skikkelig dårlige i rytmisk sportsgymnastikk, men vi er skikkelig gode på likestilling. Vi er et av verdens mest likestilte land, og vi er verdens beste land å være mamma i. Norske kvinner er mer frigjorte, uavhengige og velstående enn noen gang. Vi er også noen av de få kvinnene i verden som kombinerer arbeid med å føde mange barn. Så, på veldig mange områder, er norske kvinner rett og slett best i verden, og gjennom alle tider. Men vi er pinlig dårlig på ILO-målingene over kjønnsbalansen blant ledere på ethvert nivå i offentlig og privat sektor. Vi, som er vant til å tapetsere pallen i likestilling, er nede på en svært begredelig 50. plass. Langt bak USA, Australia, Sverige, Canada og Storbritannia, samt bak - og dette er faktisk pinlig - land som Rwanda, Hviterussland, Moldova og Bahamas.

I løpet av de siste åra har det vært forsket en del på hvorfor kvinner ikke blir toppledere i næringslivet. Fra Institutt for samfunnsforskning har Sigtona Halrynjo skrevet interessant om hvordan kvinnelige toppledere gifter seg med menn som gjør halvparten av husarbeidet, mens mannlige toppledere gifter seg med kvinner som påtar seg å gjøre alt. Andre undersøkelser slår fast at kvinner ikke blir diskriminert i arbeidslivet: Fram til kvinner blir tretti år gamle følger de sine mannlige kollegaers kurve i lønn og opprykk. Mellom tretti og førti, når utdannede kvinner og menn gjerne får barn, begynner gapet å utvide seg, inntil mennene blir toppsjefer når de nærmer seg femti. Disse undersøkelsene finner støtte i forskning om lesbiske ledere: De følger nemlig samme utviklingskurve som sine mannlige kollegaer, siden de ikke får barn når de fyller tretti. Med andre ord: Det er ikke mannen som holder kvinnen unna sjefsstolen. Det er ungene hennes.

Eller, og dette er en ren spekulasjon fra min side: Kan det være at det verken er menn, unger eller medsøstre som visler ondskapsfullt om «dårlige mødre» som er forklaringen - men rett og slett arbeidet i seg selv? I Dagens Næringsliv leser vi med jevne mellomrom om veldig rike og nokså mektige ledere som har 200 reisedøgn hvert eneste år. Helge Lund, tidligere toppleder i Statoil, lot det skinne gjennom at det ikke var så ofte han spiste middag med ungene sine på hverdager. Jeg har også lest intervjuer med toppledere som forteller at de aldri har vært på en skoleavslutning med noen av barna. De jobber lange dager, reiser mye og har en uforutsigbar hverdag. Det er sånt som kanskje høres glamorøst og attråverdig ut når man er 25 år og peiler seg ut en retning for livet. Det framstår fort i et litt annet lys når barna spør om du kan være så snill å gjøre alt du kan for å rekke danseavslutningen deres og, selv om de er veloppdragne nok til ikke å lage en scene, ikke klarer å skjule skuffelsen over at du må jobbe.

Verken Statoil, eller Telenor klarte å finne en kvinnelig toppleder. Det kan ses på som et tegn på noe er skikkelig råttent i likestillingslandet Norge. Eller det kan ses som et tegn på at noe er skikkelig råttent i arbeidslivet. For når toppledere er forventet å prioritere jobben sin døgnet rundt, setter man også en standard mer alminnelige mennesker nedover i organisasjonen og utover i samfunnet begynner å strekke seg etter.

Når kvalifiserte kvinner sier nei - ikke når de blir spurt om å bli toppleder, men mange år tidligere i karrieren, når grunnen blir lagt - kan det også være et tegn på at kvinner vet å ta med seg det beste fra begge verdener. De har fått utdanning, egen økonomi og jobber som er godt nok lønnet til å leve mer enn alminnelig gode liv. Samtidig får de med seg hverdagsettermiddagene, fotballcupene og leggestunden om kvelden. Å oppleve barndommen med barna er, som de sier i reklamen, «priceless». Tjener man godt over en million kroner, og det gjør mange av dem som er i sjiktet til å bli vurdert videre opprykk, syns man kanskje ikke det veier opp å tjene dobbelt, eller trippelt, hvis prisen er å prioritere jobben framfor familien hver eneste dag.

I Norge er vi alle feminister. Du finner knapt et menneske som mener at kvinner skal tjene mindre enn menn, at arveloven ikke skal være kjønnsnøytral eller at lovverket skal gjøre forskjell på kjønnene. Å kjempe for at kvinner og menn skal bli vurdert like seriøst, å undersøke skjulte mekanismer når makt utøves og etablere retningslinjer mot seksuell trakassering er alltid viktige oppgaver. Men hvis kravet til toppledere er slik de ynder å framstille det selv - som en evig toppidrettssatsing, uten innlagte hvilepauser - så er det slett ikke sikkert at en femti-femti fordeling av ledere er et mål å strebe etter for norske feminister. Derimot bør det være et mål, både for menn og kvinner, og jobbe for et arbeidsliv som inkluderer ledelsen - og bidrar til at flere enn noen svært få menn er de eneste som syns det er verdt å tilbringe hele livet sitt i arbeidets tjeneste.