Dansen rundt sorgen

FILM: Saraband er opprinnelig en sakte fremadskridende, spansk dans, utført i ujevn, tredelt takt og i langsomt tempo.

I Ingmar Bergmans aller siste film, hans svanesang, konfronterer menneskene hverandre, to og to, til sammen i ti dialoger - til akkompagnement av mørke cellostrøk. Sakte og stillferdig, men med avgrunnsdype undertoner.

I 1973 satt TV-tittere over hele Norden på nåler. I episode etter episode gled Johan og Marianne fra hverandre. Hvordan skulle dette ende? Spilt av Erland Josephson og Liv Ullmann synliggjorde dette kriserammede ekteparet kjærlighetens mørke vilkår; dens luner, dens drømmer, dens tap. Inntil de to tok sitt nødvendige farvel, «midt på natta i et mørkt hus i verden et sted», nærmere hverandre enn noensinne akkurat der og da.

I «Saraband» besøker Marianne Johan etter 30 års atskillelse. Han er blitt gammel og sitter i et avsidesliggende hus og leser Kierkegaards «Enten eller». Begge fylles av gjensynets glød. Marianne blir der i noen måneder. I en strandstue like ved hovedhuset bor Johans sønn Henrik (Börje Ahlstedt), sammen med datteren Karin (Julia Dufvenius). Etter at kona Anna er død, har faren nærmest erstattet henne med datteren, som han lærer å spille cello.

Marianne trekkes inn i konflikten mellom Johan og Henrik, som hater hverandre intenst. Hun blir også Karins fortrolige. Når datteren frigjør seg fra farens desperate og selvmedlidne jerngrep, utløser det en katastrofe. Igjen bringes Johan og Marianne nær, i «de ytterste dagene», for så å gli fra hverandre igjen.

«Min fasit sejer mig at jag har levd et jævla skitliv,» sier Johan. Fins det noen bot for slikt? Eller er det bare døden som venter med sin kalde hånd? Marianne blir filmens gjennomlyste og livskloke kvinne, fra hun henvender seg til TV-seerne i begynnelsen av filmen, til hun i siste bilde fylles av en tilbakeholdt gråt. Et uhyre sterkt og meget vakkert sluttbilde.

Som han har gjort det i over 50 år, går Ingmar Bergman i direkte konfrontasjonen med livets vilkår. Sånselsløst skreller han overflaten av menneskelivet og avdekker ydmykelse, maktbruk, samlivets vilkår, illusjonenes fall, dødens komme. Alle drømmer løser seg opp som skodde. Sorgen over at det er slik, at det må være slik, ligger under overflaten i de mesterlige dialogene - suggererende framført av de fire skuespillerne.

Bildene er utsøkte, dvelende, gjennomreflekterte, lyriske i en nesten meditativ betydning. Lys fra hele Bergmans filmverk stiger opp gjennom scenene, samtalene, musikken til Bach, Bruckner, Brahms. Liv Ullmann er filmens midtpunkt, hennes framstilling av den sorgfulle, men avklarte Marianne er strålende utført. «Saraband» er en sakte dans rundt vemodet, som er så uløselig knyttet til livet.