MADIBA-DANSEN: Dansen for alle som ikke kan danse, men som likevel er nok til at du føler deg med. Nelsen Mandela skal ha sagt at dansinga var hans beste måte å kommunisere med verden på. Foto: Howard Burditt / REUTERS / NTB Scanpix'
MADIBA-DANSEN: Dansen for alle som ikke kan danse, men som likevel er nok til at du føler deg med. Nelsen Mandela skal ha sagt at dansinga var hans beste måte å kommunisere med verden på. Foto: Howard Burditt / REUTERS / NTB Scanpix'Vis mer

Dansende Mandela

Hvorfor likte vi Nelson Mandela så godt? Den rare Madiba-dansen kunne i alle fall smelte en isblokk.

Kommentar

En litt underlig reportasje i «Her og Nå» på NRK P1 tok for seg dansinga i forbindelse med Nelson Mandelas død. Reporteren spurte om også nordmenn hadde behov for å «danse for Mandela nå». Det har vi selvsagt ikke.

Men det har sørafrikanerne. De har danset siden torsdag i forrige uke. Noe av grunnen til det er at Mandela selv var en ivrig danser. Han skal ha sagt at det var hans beste måte å kommunisere med verden på.

Det er selvfølgelig en stor overdrivelse, men antakelig også en ganske god og presis selvinnsikt. Ved siden av hans egenskaper som politiker, kloke tilnærming til konfliktløsning - var karismaen hans, og da også dansinga - det rare, varme elementet som kunne smelte en isblokk. Hvem kan mislike en mann med makt som til stadighet reiser seg og rugger til musikk? Med enkle bevegelser med armene. Dansen for alle som ikke kan danse, men som likevel er nok til at du føler deg litt med. Litt vugging med bein og hofter, stadig stivere med høyere alder. Dansen har fått et eget navn, Madiba-dansen - etter hans kallenavn. I et klipp fra 2003 står Mandela, kritthvit i håret, og danser til The Corrs på en æresutdeling for ham i Galway i Irland. Han står nesten helt stille med beina, gliser og svinger litt krøkkete med armene.

Madiba-dansen var et gjennomgående innslag i Mandelas offentlige opptredener. Folk elsket det. Var det et slags knep?

På en måte var det vel det. Men sjarmerende og kledelig, og derfor uangripelig. Går det an å kritisere at en blid frigjøringshelt fra Sør-Afrika danser? Alle danser i Sør-Afrika. Også Mandelas sønnesønn, den kontroversielle Mandla Mandela. Han er i strid med resten av familien, blant annet etter at han fikk flyttet gravene til tre av Mandelas barn. Likevel danset Mandla gjennom folkemengdene utenfor huset til Nelson Mandela denne uka.

Denne typen kynisk politikerdansing ligger nærmere vår fortolkningsramme. Vi er lært opp til å mistro dansende politikere, som Russlands tidligere president, Boris Jeltsin. Vi ser på det som uverdig oppførsel og et tegn på desperasjon. Som noe Thorbjørn Jagland kunne gjort i et av sine svake øyeblikk.

Men det er med god grunn egne regler for Mandela. Så hvis noen på Fredspriskonserten i kveld kjenner sin besøkelsestid, kan det for en gangs skyld være et gyldig poeng i den fellesdansinga som er blitt et slags ritual på disse kveldene. Men hvem er det som setter i gang? Morrissey? Timbuktu? Geir Lundestad? Jeg håper på det siste.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook