Dansende snøfnugg

Fredrik Wandrup (vignett) KOMMENTAR

«Alt er stille. Og så begynner det å snø. Klokka er ett på dagen. Jeg ser opp mot himmelen.

- Faen, sier jeg høyt.»

Noen som kjenner seg igjen? I så fall har du kanskje lest Per Pettersons roman «Ut og stjæle hester», som topper den første salgslista i bokåret 2004. Eller kanskje du rett og slett kjenner igjen reaksjonen på snøen som aldri slutter å ramle ned fra en gråhvit himmel.

Snøen daler sporadisk ned mellom ordene i Pettersons roman, og tanken på snømåking er en tung bør i hovedpersonens sinn. Å sette ord på snøvær er ellers en litterær øvelse som har vært hyppig praktisert i norsk litteratur, både lyrikk og prosa, selv om det ikke er slik som på Grønland, der man har rundt 50 ord for forskjellige typer snø.

På disse sidene anmeldes i dag to bøker som forholder seg til snø. Thor Gotaas går opp norsk langrennshistorie, mens franskmannen Maxence Fermine har skrevet en poetisk roman om snø, blant annet basert på kunnskap om den japanske haikusjangeren. Og dermed er tida inne for å sitere Jan Erik Vold, fra diktsamlingen «Spor snø»:

nyfalt snø

som drysser

fra bjørkenes kvister

Et harmonisk syn. Snø kan være meget vakker. Olaf Bull, som ellers betraktet snøen som «en sykdom ved naturen», skriver for eksempel i diktet «Sneen» om hvordan snøen forvandler den svarte høstskogen:

«Op igjennom sneens hvite vrimlen / steg den samme skog, men ny og skjær! / Tvættet, gjennomstraalet, tat til himlen, / stod de jordiske og mørke trær - »

Det snør, det snør, tiddeli bom, og landskapet innhylles i hvit skjønnhet. For noen. Men ikke alle. Tømmerhoggeren Hans Børli hadde et svært tvisynt forhold til snøen:

«... Faen sjøl skulle holde til inni tettyra / der skogsarbeideren fra måra til kveld / kjenner snøen bråse isnende over / en langkroket, rykende rygg / dét er en dåp / som ikke nettopp vier deg til / vintervennenes menighet.»

I prosa figurerer snøen i alt fra det berømte kapitlet «Snøstormen» som trosses av Brage Bragesson i Finn Alnæs' roman «Koloss», til jentene som så tragisk utforsker Tarjei Vesaas' «Isslottet». Vesaas, som skriver i et dikt: «Og ingen larm blandar opp det stille / usynlege singlet av snø som fell.» Slik er det på bygda.

Bohemene i byen, derimot, Sven Elvestad for eksempel, skriver foraktfullt om «bitende snefok og opslaatte kraver, toddydrikkende frakkemænd med hat paa og sure, hostende opvartere og sneslaps langt inover kafegulvet» . Der er vi fjernt fra Jan Erik Vold og hans haikusannheter:

snøen blåser

i alle retninger, snøen

skal ned