Dansens marked

Den ene er blitt medieyndling, den andre er blitt kritisert for å intellektualisere dansen. Koreografene Jo Strømgren og Ina Christel Johannessen har ulikt syn på koreografi, markedsføring og målsetting.

Både Jo Strømgren og Ina Christel Johannessen koreograferer for Nye Carte Blanche denne høsten. Jo Strømgren var opprinnelig ansatt som danser i kompaniet, men har markert seg som populær koreograf med balletter som «Peer Pressure» og «A dance tribute to the art of football». Ina Christel Johannessen er kompaniets huskoreograf og var sist aktuell med «the useless resistance», en ballett om kysset, som ble vist under festspillene i vår. Første arbeidsdag med danserne fortoner seg svært ulikt for de to koreografene. Strømgren kommer til danserne med en nokså ferdig ballett, «Bindingsverk». Johannessen begynner arbeidet på en forestilling som foreløpig er uten tittel, ved å sitte rundt et bord og diskutere begrepet «rom» med danserne.

- Vi har tatt for oss alt fra tidsrom, via det offentlige rom til hotellrom, forklarer Johannessen. - Vi diskuterer hvert enkelt rom veldig konkret, og gjennom improvisasjon oversetter vi det til et energispråk. Jeg synes det vi gjør er konkret, fordi jeg vet hva vi holder på med, men det er ikke alltid vi forteller i store bokstaver, eller forklarer våre motiver, til publikum.

Johannessens arbeidsmetode er typisk for det som kalles postmoderne dans, som tidvis kritiseres for å ikke være dans i det hele tatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Dans skal være fysisk og følsom, men hva er følelsen uten tanken? Jeg vil at danserne skal tenke også på scenen, det er absolutt et hode på danserkroppen.

Markedsfrykt

- Vi er begge moderne dansekoreografer, men vi er som jazz og country - uten at jeg vil si hvem som er hvem, sier Jo Strømgren, og føyer til at det aldri er noen som setter jazz og country opp mot hverandre.

Strømgren har brutt med forestillingen om at danseren ikke er talefør, og klart å få mye oppmerksomhet rundt sine arbeider.

- Jeg har to like høye mål når jeg arbeider: Det ene er det kunstneriske, det andre er formidling. Jeg holder de to atskilt, påstår Jo Strømgren

- Jeg jobber kunstnerisk fram mot å presentere en ferdig forestilling. Deretter er det viktig å få spilt flest mulig forestillinger, for flest mulig folk. Jeg har en holdning til kunst som er helt akseptert innen film og musikk, men som fremdeles møter motbør innen dans og billedkunst. I disse miljøene finnes det et usynlig postulat som sier at det er skadelig for troverdigheten å selge sine forestillinger.

- Men det er ikke slik at en forestilling skal treffe alle, sier Johannessen.

- Målet mitt er å treffe dem jeg treffer så hardt som mulig.

Johannessen ser på sine arbeider med gruppa «Zero Visibility» som et forskningsprosjekt.

- Jeg utforsker det sceniske uttrykket, og muligheten til å mislykkes er også der i mine forestillinger. Jeg liker at ting er komplekse, kompleksiteten er det som kjennetegner dagen i dag. Men jeg er ikke ute etter å forvirre.

En dimensjon

Jo Strømgren oppfatter seg ikke som en banebrytende kunstner, men måten han henvender seg til publikum på er annerledes.

- Jeg presenterer forestillingene mine på en forståelig og inviterende måte. Sett fra et kunstteoretisk synspunkt føler jeg meg selv ganske uinteressant, men opplevelsen til dem som ser på, er langt viktigere for meg enn ballettens teoretiske verdi.

De to koreografenes ulike arbeidsprosesser og ulike målsetninger fører også til at forestillingene deres har svært forskjellige uttrykk.

- Min styrke, og svakhet, er at jeg vet mer eller mindre akkurat hva jeg vil ha når jeg begynner arbeidet med danserne, forklarer Strømgren.

- Det kan resultere i en forestilling som er veldig klar, med fare for å bli endimensjonal, mens enkelte av mine kolleger er flerdimensjonale, med flere detaljer, men som av og til kan bli uklare.

Slik blir Strømgren en motsats til Johannessen som nettopp ønsker det flertydige.

Sterke mennesker

- Jeg jobber med å få danserne nakne, for å vise sterke mennesker, forklarer Johannessen. - En forestilling er dansernes, scenografens, komponistens og mine tanker rundt et tema. Forhåpentligvis sier dette tilskuerne noe, som også får dem til å tenke.